Upålitelige erindringer
Nå som NOKU skal feires – etter 50 år – er det på sin plass å spørre: Hvor er det blitt av henne – hovedpersonen – kultursekretæren?
Utdanning av kultursekretærer?
Nå som NOKU skal feires – etter 50 år – er det på sin plass å spørre: Hvor er det blitt av henne – hovedpersonen – kultursekretæren? Bare få år etter at Fritids-konsulentenes Råd ble stiftet i 1970, kom hun brasende inn, med Det Kongelige Kirke- og undervisnings-departementet i ryggen, og feide de gamle fritids- og ungdomskonsulentene av banen: Fra nå av var det kultursekretærene – ikke fritidskonsulentene – som skulle ordne opp i det kommunale kultur-, ungdoms- og fritidskaoset. En ny profesjon var født: Se opp alle sidrumpa rådmenn! Her kommer jeg med ungdom, nye ideer – og statlig mandat! De nye kultursekretærene skulle ha ansvar for hele det utvidete kulturarbeidet i kommunene. I 1973 utgikk det nemlig et bud fra ekspedisjons-sjef Aanderaa i Kirke- og undervisningsdepartementet om at alle norske kommuner skulle opprette et kulturstyre for det utvidete kulturområdet (KUD 1973). Kulturstyrene skulle ha ansvar for «allment kulturarbeid i vid tyding, m.a. idrett, ungdomsarbeid og andre fritidsaktiviteter», het det i meldingen (samme sted:102). «Kulturell eigenaktivitet og desentralisering» skulle settes i høysetet. I tillegg burde alle kommuner – da var det fortsatt over 440 av dem – opprette en egen kulturadministrasjon. De burde tilsette en kultursekretær i de mellomstore og små kommunene – og eventuelt en kultursjef i større kommuner, het det (samme sted:104). Det var løfterike utsikter for Fritids-konsulentenes råd – som skiftet navn til Norsk kulturforum (NOKU) i 1983. Nå kunne de kanskje teppebombe hele landet med nye NOKU-sertifiserte kultursekretærer! Godt da å ha en sosialdemokratisk ordensmann som ekspedisjonssjef Aanderaa i KUD i ryggen! Løfterikt var det også for oss som hadde fått ansvar for å bygge opp nye kulturstudier ved distriktshøgskolene. Jeg kom selv til Telemark distriktshøgskole i Bø i 1976, etter to-tre år med kulturforskning ved Rogaland distriktshøgskole. Etter at jeg hadde vært i Bø bare et par måneder, sluttet min gode kollega Per Hvamstad, som hadde hatt ansvar for kulturstudiet fram til da, for å bli museumsstyrer i Østerdalen. Nå satt jeg igjen nokså aleine med hovedansvar for studiet. Hva skulle jeg – som ung og uerfaren kultursosiolog – finne på? Skulle vi satse på å utdanne til den nye og løfterike profesjonen – kommunale kultursekretærer? Noen kollegaer ved høgskolen mente nok det ville bli for kommunegrått. Rogaland distriktshøgskole hadde etablert et lignende kultur- og fritidsstudium alt rundt 1970. Men de virket bare måtelig interessert i å satse på den nye profesjonen. De hadde mer akademiske ambisjoner. «Jeg hater kommuner!», som en Stavangerkollega så bramfritt uttrykte det. Men det har likevel vært en viss dialog – og en gjensidig avhengighet – mellom etableringen av kommunale kulturadministrasjoner og utviklingen av nye kulturstudier ved høgskolene siden 1970-tallet. Både Rogaland og Telemark har utdannet en god del kulturbyråkrater, til tross for intern skepsis i deler av høgskolenes fagmiljøer. Det er denne parallelle utviklingen jeg vil beskrive nærmere i denne artikkelen. Primært sett fra Bø.
Kulturstudiet i Telemark
Kulturstudiet ved Telemark distriktshøgskole i Bø hadde en litt trang fødsel. Den første planen for et Studium i kunstformidling og kulturarbeid ved høgskolen forelå i 1972. Men studiet kom ikke i gang – med oppegående studenter – før i 1975. Den opprinnelige studieplanen virket litt for folkehøgskole-idealistisk og urealistisk på meg. Så vi måtte revidere den. De kommende tiårene var det stadig interne kriger om profilen på studiet: Skulle man satse mest på lokal folkekultur og kulturvern; skulle man prioritere kunstformidling; hvordan skulle man avveie mellom teori og praksis eller mellom samfunnsfag og kulturhistorie; gikk det i det hele tatt an å lære kulturstudenter økonomi og administrasjon; burde man heller utdanne lokale grasrotaktivister? «Utdanning av kulturbyråkratar?» var den prøvende og usikre tittelen på en artikkel jeg skrev i et tidlig jubileumsskrift for høgskolen i 1980 (Mangset 1980). Enkelte kulturidealistiske kollegaer mislikte nok denne tittelen. Resultatet av de interne slåsskampene ble et slags kompromiss mellom ulike faginteresser. Men det er ingen tvil om at de kommunale kulturforvaltningene ble et slags ankerfeste for det nye studiet. Flere unge kandidater gikk ut fra det ettårige, toårige – og etter hvert treårige – studiet i kulturarbeid i Bø de første årene, for å bli kultursekretærer, kulturkonsulenter eller kultursjefer i norske kommuner: Astrid ble kultursekretær i Bykle, Arne dro til Toten, Signe Marie til Vinje, Ulla først til Våler – seinere til Oslo, Halvor ble kultursjef i en bydel i Oslo Øst, Terje ble etter hvert kultursjef på Hamar – mens Alfhild begynte en lang kulturadministrativ karriere i Nome. Noen Bø-kandidater fikk også jobb i fylkeskulturadministrasjoner – for eksempel Stig og Astrid i Nordland.
De var selvsagt unge og uerfarne da de gikk ut – kanskje bare 21, 22 eller 23 år gamle. Men gjennom kulturstudiet i Bø hadde de fått en unik kulturhistorisk, kultursosiologisk og kulturpolitisk basis som ga selvtillit i møtet med de nye kommunale arbeidsgiverne. Dessuten kunne de imponere den kommunale rådmannen med detaljkunnskaper om hovedutvalgsmodellen og det nye inntektssystemet. Betyr det at kulturstudiet i Bø primært ble et «kultursekretærstudium», altså et studium særlig for kommunal og fylkeskommunal kulturforvaltning? Nei, langt ifra. Det rekrutterte – og rekrutterer fortsatt – til et mangfold av kulturyrker og dessuten til videre akademisk utdanning. Men en kandidat-undersøkelse som jeg gjorde blant kulturkandidatene som gikk ut mellom 1976 til 1982, viste at nær 1/3 hadde fått jobber i offentlig kulturadministrasjon og/eller kommunalt fritids-/ungdoms-/kulturarbeid etter studiet (Mangset 1984:97). Resten spredte seg rundt på et mangfold av kulturyrker, også på læreryrket, journalistikk og andre yrker. Men – iallfall de første årene – var offentlig kulturforvaltning det klart største arbeidsområdet for kandidater fra kulturstudiet i Bø. Og det er nok fortsatt mange seinere Bø-kandidater som jobber eller har jobbet innenfor kommunal eller fylkeskommunal kulturforvaltning. Men mange tidligere Bø-kandidater har også markert seg innenfor helt andre kulturyrker: Agnes – som gikk på det første årskullet i Bø – var og ble en av landets fremste folkemusikere. Astrid – og flere andre – ble bibliotekarer. Tore begynte en lang kulturadministrativ karriere innenfor kunstmuseer – og fortsatte innenfor jazzfeltet. Arne ble først kultursekretær, men avanserte seinere til museumsleder. Alfhild har hatt en lignende karriere. Bent – som bare var innom i Bø på årsstudiet – ble en av Norges fremste filmskapere. Toffen har gjort seg bemerket som festivalentreprenør. Kalle ble filmviter og redaktør. Geir Thomas ble konservator og spesialist på kongelig restaurering. Bente startet og administrerer en kirkemusikkfestival. Svein ble kultursosiolog – og etter hvert direktør for KORO. Kari ble direktør for et regionalt kunstnersenter. Egil ble filmprodusent – både i og utenfor landets grenser. Og en annen Kalle ble konsulent i Kulturrådet. Flere – for eksempel Helge og Anders – har dessuten blitt toneangivende journalister. Kulturstudiet i Bø har altså rekruttert til et stort mangfold av kulturyrker gjennom årene – deriblant til offentlig kulturforvaltning. En god del kulturkandidater fra Bø har selvsagt også fortsatt med videre studier etter kulturstudiet i Bø – særlig innenfor kulturhistorie og samfunnsfag. Det gjelder også flere av de ovennevnte. Men de kommunale og fylkeskommunale kulturforvaltningene er fortsatt et viktig arbeidsområde for en del Bø-kandidater, samtidig som studier ved andre høgskoler og universiteter også har rettet seg inn mot dette arbeidsmarkedet. Høgskolen i Telemark – nå Universitetet i Sørøst-Norge – opprettet dessuten et eget deltidsstudium i kulturarbeid fra 1988. Det har eksistert nokså sammenhengende i litt ulike former siden da. Deltidsstudiet har nok rekruttert forholdsvis flere kandidater til kommunal og fylkeskommunal kulturforvaltning enn fulltidsstudiet. Seinere har kulturstudiet i Bø ekspandert videre: I 1999–2000 ble det opprettet et eget masterstudium i kulturstudier – og i 2013 et PhD-studium. Men det er en annen historie.
Utviklingen av kommunale kulturforvaltninger
De nye kommunale kulturadministrasjonene bidro altså til å skape et nytt og lovende arbeidsmarked for de nye kulturstudiene i Bø og Stavanger fra 1970-tallet og framover. Men selv om en god del kulturkandidater gjennom årene har funnet veien til kommunale stillinger, har det aldri vært snakk om at disse utdanningene har hatt – eller tatt sikte på å få – noen form for profesjonsmonopol. Hvordan har de kommunale kulturadministrasjonene utviklet seg fra 1970-tallet og fram til i dag? Kulturmeldingene på 1970-tallet ga kraftfulle signaler om at det skulle bygges ut en landsomfattende infrastruktur av kulturstyrer og kulturforvaltninger rundt om i alle landets kommuner (KUD 1973 og 1974). Kommunene er jo svært viktige kulturpolitiske aktører, kanskje vel så viktige som staten i folks hverdag – selv om kultureliten i hovedstaden ikke alltid er klar over det. Noen kommuner – særlig de større – hadde allerede mer eller mindre solide kulturforvaltninger på 1960- og 70-tallet. Men ofte var de delt mellom tradisjonelt kunst- og kulturvern på den ene siden og ungdom/idrett/fritid på den andre. I tillegg hadde man bibliotekene, som ofte helst ville styre seg selv. Den store 1970-tallsreformen innebar at alt dette skulle integreres – underlegges ett politisk styringsorgan (kulturstyret) og én felles kulturadministrasjon, ledet av en kultursjef, kulturkonsulent eller kultursekretær. Denne integrasjonen skjedde ikke uten gråt og tenners gnissel. Ikke minst var det en del fylkeskommunale småkonger – fylkes-konservatorer, fylkesbiblioteksjefer og fylkes-idrettskonsulenter – som satte seg på bakbeina når en tilsvarende integrasjon i en felles kulturadministrasjon skulle iverksettes i fylkeskommunene på 1970- og 80-tallet. Lignende integrasjonsproblemer var det også i noen større kommuner – med allerede innarbeidete, delte strukturer: Skulle den godt voksne og yrkesbevisste biblioteksjefen virkelig underordnes en ny og ung spirrevipp av en kultursjef? Fritidskonsulenten hadde lenge gjort en god jobb på sitt felt – ungdom og idrett – uten altfor mye innblanding fra rådmannen. Måtte fritidskonsulenten nå sitte og nikke til ufordøyd teorisnakk fra en ung kultursjef, fersk fra kulturstudiet i Bø? I noen større kommuner ble det nok også en rivalisering mellom fritidskonsulenten og biblioteksjefen om den nye sjefsstillingen. Den ene måtte nødvendigvis tape. I småkommuner kunne reformen derimot gjennomføres mer smertefritt. Der startet man ofte mer på bar bakke, slik at kulturstyret og kulturadministrasjonen ble nyskapinger. Og den nye kultursekretæren fra Stavanger eller Bø kunne komme inn med nye og friske ideer.
Hvordan gikk det så med utviklingen av de kommunale kulturforvaltningene etter hvert?
Å opprette nye folkevalgte styringsorgan – kulturstyrer – for hele det utvidete kulturområdet var det minst problematiske. Reformene skulle starte opp fra 1975, og alt i 1980 hadde så si alle norske kommuner opprettet et kulturstyre etter Aanderaas oppskrift. Det skyldtes nok for en stor del at departementet «smurte» reformen med en statlig pengestøtte til allment kulturarbeid – hvis kommunene bare opprettet et kulturstyre. Det gikk litt tregere med etableringen av kommunale kulturadministrasjoner. Det skyldtes selvsagt for en stor del at det kostet penger for kommunene å ansette en kultursekretær eller en kultursjef. Men rådene fra departementet var nokså milde: Man kunne eventuelt tilsette en kultursekretær på deltid eller i kombinert stilling. Alt i alt hadde om lag 60% av kommunene opprettet en form for kulturadministrasjon i 1980 (Mangset 1984:76). Utover på 1980-tallet fikk både kulturstyrer og kulturadministrasjoner økt status og tyngde. Det skyldtes for en stor del innføringen av den såkalte hovedutvalgsmodellen fra 1977 og framover: Det ble tilrådt å begrense antall kommunale utvalg til noen få såkalte hovedutvalg – som hver for seg skulle få betydelig delegert myndighet. Det ble opprettet hovedutvalg for undervisning, teknisk, helse/sosial og kultur i kommunene. Tilsvarende fikk de administrative lederne under hvert hovedutvalg økt status og myndighet – som etatssjefer. For lederne av den minste, yngste og svakeste sektoren – kultur – innebar dette en viktig statusheving. De ble etatssjefer på linje med skolesjef, sosialsjef og teknisk sjef! Selv om de ofte var 20 år yngre. En kan si at etableringen av en slik enhetlig styringsstruktur rundt om i norske kommuner var uttrykk for sterk sentralstyring: Kulturdepartementet og KS samarbeidet lenge nokså tett om å propagandere for en slik enhetlig styringsstruktur på kulturområdet over hele landet. De laget også en såkalt mønsterinstruks for kommunale kulturstyrer og utarbeidet flere veiledningshefter for kommunal kulturorganisering. Det smakte av overstyring. Men etter hvert – utover på 1980- og 90-tallet – kom denne typen sentral styring av kommunal organisering i miskreditt: Det burde heller være opp til den enkelte kommune hvordan den organiserte sin utvalgsstruktur. Et eget hovedutvalg for kultur var ikke noe absolutt krav. Dessuten var man bekymret over om hovedutvalgsmodellen førte til for sterke sektorinteresser på bekostning av allmenninteresser. Hovedutvalgsmodellen ble skrinlagt. Dessuten fikk den instrumentelle ideen om at kultur kunne ha positive virkninger på andre samfunnsområder, slik som næring, folkehelse og/eller skoleprestasjoner, økt vind i seilene på 1990-tallet. Det bidro til en omfattende omstrukturering av styringsorganer og administrasjon på kulturområdet: I stedet for rent kulturstyre og kulturadministrasjon skulle man nå kombinere kultur med andre gode formål – som man mente kultur burde kobles til: Vi fikk utvalg for kultur og næring, kultur og helse, kultur og miljø, osv. En ny kommunelov av 1992 ga dessuten kommunene større frihet til å organisere seg selv som de ville. Fra 1994 til 1998 sank således andel kommuner med eget hovedutvalg for kultur drastisk, fra 77% til 19%, ifølge Trine Myrvold (1998:49). Hun fant at mange andre kommuner nå organiserte kultursaker sammen med skole/undervisning (26%), en del sammen med næringssaker (14%) og noen færre sammen med miljøsaker (4%). Hun fant også en tilsvarende, men svakere omorganisering av kulturadministrasjonene: Utover på 1980- og 90-tallet hadde alle kommunene – både store og små – fått etablert en form for kulturadministrasjon. Men mens 60% hadde en selvstendig kulturetat i 1994, var andelen sunket til 43% i 1998 (samme sted:52). Samtidig økte andelen kommuner der kulturadministrasjonen var koplet sammen med et annet saksområde fra 17% til 44% (samme sted:52). Nedkoplingen av hovedutvalgsmodellen har fortsatt inn i vårt århundre. Storstad (2010:33) fant for sin del at bare 5,6% av kommunene hadde eget hovedutvalg for (bare) kultur i 2008, mens Miland og Kleppe (2019:11) fant at bare 4 kommuner – eller 2,7% – hadde slik politisk organisering av kulturområdet i 2019. Men både Storstad (2010:44) og Miland/Kleppe (2019:14) fant at andelen selvstendige kulturetater har holdt seg på omtrent samme – relativt høye – nivå fram til i dag ( jf. 46% i 2008 og 39% i 2019).
De kommunale kulturarbeidernes utdanningsbakgrunn
Det sto ingenting i 70-tallsmeldingene om hva slags utdanningsbakgrunn de nye kulturarbeiderne burde ha. Hva slags yrkesrolle var det egentlig snakk om? Skulle de være lokale frontkjempere for kulturinteresser – eller lojale byråkrater og gjerrige voktere over den kommunale pengesekken? Her fantes det knapt noen modell å kopiere fra andre land – selv om noen idealister med frankofile tilbøyeligheter hadde hørt om «animatører», som skulle skape nytt spirituelt liv i stivnete lokale byråkratier. Fritidskonsulentenes Råd hadde vel heller ikke formulert noen klar utdanningspolitikk ennå midt på 1970-tallet. Så det var fritt fram for utdanningsgründere på universiteter og høgskoler – som knapt kjente sin besøkelsestid. Ingen særskilt type utdanning fikk monopol på å utdanne de nye kommunale kulturarbeiderne. Som nevnt fikk riktignok en god del av de første kandidatene fra kulturstudiene i Bø – og Stavanger – arbeid i kommunale kulturadministrasjoner. Men når man så mer generelt på den nye yrkesgruppen, viste det seg at de hadde nokså variert utdannings-bakgrunn. Jeg undersøkte utdanningsbakgrunnen til «sekretæren for kulturstyret» i de knapt 2/3 av norske kommuner som hadde opprettet kulturadministrasjon i 1980: 26% hadde da universitetsutdanning i ulike universitetsfag – ofte i humaniora eller samfunnsfag, 20% av dem hadde lærer utdanning, 19% hadde utdanning fra distriktshøgskole (men bare 5% fra kulturarbeiderutdanning), 13% hadde befals- eller politiutdanning, 12% hadde primært videregående utdanning, 6% hadde bibliotekhøgskole og 4% hadde idrettshøgskole. Til sammen ble dette litt over 100%, fordi én person samtidig kunne ha flere typer utdanningsbakgrunn (Mangset 1984:95). Når en god del hadde befals-, politi- eller idrettsbakgrunn, var det for øvrig kanskje en arv fra den gamle fritidskonsulentrollen? Seinere undersøkelser av de kommunale kulturledernes utdanningsbakgrunn gir et lignende bilde. En god del hadde høyere utdanning, men typen utdanningsbakgrunn varierte mye. Storstads undersøkelse fra 2010 viste at drøyt halvparten av de kommunale kulturlederne hadde lavere grads utdanning fra universitet eller høyskole, mens knapt 16% hadde høyere grads utdanning (2010:10). Hvilke typer utdanning? De fleste hadde utdanning innen «økonomi, administrasjon, organisasjon og ledelse», mens en god del hadde bakgrunn fra «humanistiske fag», «musikk, kunstfag, kulturfag, design og arkitektur» eller «samfunnsvitenskapelige fag», ifølge Storstad (samme sted:12). Hvor mange som hadde bakgrunn fra den nye typen profesjonsorienterte «kulturstudier» eller studier i «kultur og ledelse», som særlig ble opprettet ved høgskolene, kunne man ikke lese ut av Storstads studie. Undersøkelsen til Miland og Kleppe fra 2019 gir et beslektet bilde. Men de kartla både utdanningsbakgrunnen til a) alle ansatte i kommunale kulturadministrasjoner og bakgrunnen til b) lederne særskilt. I begge grupper var det i 2019 fortsatt omtrent halvparten som hadde lavere grads utdanning fra universitet eller høyskole – slik som i 2008 (Storstad 2010). Men andelen med høyere grads utdanning (master) så ut til å være en god del høyere i 2019 enn i 2008 (40% og 48% i 2019, mot bare 16% i 2008, Miland/Kleppe 2019:23). Det er ikke overraskende at utdanningsnivået har økt siden 2008. Men forskjellen kan dels skyldes ulike svarprosenter i de to studiene. Miland og Kleppe kartla også hvilke typer utdanningsbakgrunn de kommunale kulturarbeiderne og kulturlederne hadde. Undersøkelsen viste fortsatt stor variasjon mellom ulike typer utdanningsbakgrunn: De kommunale kulturarbeiderne og kulturlederne hadde bakgrunn fra blant annet kulturstudier, humanistiske fag, kunstfag, økonomi/administrasjon/ledelse, pedagogikk og samfunnsvitenskapelige fag, ifølge Miland/Kleppe (2019:25). Men her kom «kulturstudier» ut som den største kategorien: 29% av det kulturadministrative personalet generelt og 40% av enhetslederne for kommunal kultur oppga at de hadde bakgrunn fra «kulturstudier». Det var særlig i mindre kommuner at slik utdanningsbakgrunn dominerte. Nå er jo «kulturstudier» en nokså vid og kanskje diffus kategori. Miland og Kleppe (2019:24) avgrenset den til «kulturarbeid, kulturledelse, kulturfag, kulturforvaltning og en rekke bindestreksbetegnelser (kultur og …)». Kategorien kan dermed ha fanget opp vel mange, nokså ulike studietilbud. Men uansett tyder tallene på at de nye profesjonsorienterte kulturstudiene – slike som tilbys i Bø, på BI, på Lillehammer, ved Musikkhøgskolen, ved Oslo Met – og kanskje andre steder – i dag er en nokså dominerende utdanningsbakgrunn blant kommunale kulturarbeidere. Men slike utdanninger har aldri fått noe monopol: Mange slags utdanningsbakgrunner kan fortsatt føre fram til slike stillinger.
Hvor er det blitt av kultursekretæren?
Men tilbake til kultursekretærene. Hvor er det blitt av dem? Jeg søker febrilsk blant mine gamle kulturstudenter. De skulle jo bli kultursekretærer – mange av dem? Jeg søker på nettet og blir litt gammelmannsforvirret. Hvor er det blitt av henne – eller ham – hvor er de nå? La meg formidle litt av hva jeg fant:
- Hun har forlatt kultursekretærjobben og gjort videre karriere i det kommunale kulturhierarkiet. Nå er hun blitt kultursjef.
- Hun har gjort videre karriere i kultursektoren. Før var hun kultursekretær, nå er hun museums- leder eller festivalsjef.
- Han er offer for den instrumentelle omorganiseringen av kommunal kultursektor. Før var han kultursekretær, nå er han blitt områdedirektør kultur, næring, folkehelse, miljø og andre gode saker.
- Før var han kultursekretær i en mindre kommune. Nå er han blitt kulturkonsulent i en fylkeskommune.
- Hun har en bachelor i kultur og ledelse fra Bø. Men hun ønsket seg noe mer spennende enn en jobb i en kommunal kulturadministrasjon. Nå er hun konsulent i et regionalt litteraturhus.
- Hun var født og oppvokst i Oslo – og nølte en stund over om hun skulle dra på eksotisk landtur til Bø eller ta den kortere veien opp til BI. Hun valgte BI. Nå er hun konsulent i «Creative Industries and Management».
- Han har vært frilansskuespiller i flere år, men hoppet av da han ble 40 og fikk familie og huslån. Han tok så deltidsstudiet i kultur og ledelse i Bø. Nå er han konsulent i en fylkeskommunal forvaltning av Den kulturelle skolesekken.
- Etter tre år med kultur og ledelse i Bø ville hun heller bli kulturhistoriker. Hun har tatt master og doktorgrad i etnologi – og gitt seg forskningen i vold.
- Han ville heller bli sosiolog og jobber nå med oppdragsforskning.
- Etter kulturstudiet i Bø dreide interessen hans over på journalistikken. Men han ser fortsatt litt nostalgisk tilbake på de to ungdomsårene i Bø.
- Han er gått av med pensjon fra stillingen som kultursjef og tilbringer nå feriene i sommerhuset i Italia.
Kultursekretæren forsvant altså – nesten. Nå er det bare gamle Per som lever videre i fortiden og husker tilbake på de unge og entusiastiske kultursekretærspirene fra 1970- og 80-tallet.
REFERANSER
Kyrkje- og undervisningsdepartementet (KUD 1973): St.meld. nr. 8 (1973-74) Om organisering og finansiering av kulturarbeid.
Kyrkje- og undervisningsdepartementet (KUD 1974): St.meld. nr. 52 (1973-74) Ny kulturpolitikk. tillegg til St.meld. nr. 8 (1973-74) Om organisering og finansiering av kulturarbeid.
Mangset, P. (1980): Utdanning av kulturbyråkratar? I: Brenden mfl.: Telemark distriktshøgskole 10 år. Jubileumsskrift.
Mangset, P. (1984): Kultursekretæren. Mellom byråkrati og profesjon. Universitetsforlaget.
Mangset, P./Hylland,O.M. (2017): Kulturpolitikk. organisering, legitimering og praksis. Universitetsforlaget.
Miland, K./Kleppe, B. (2019): organisering og kompetanse i kommunal kultursektor. TF-rapport nr. 532.
Myrvold, t.M. (1998): Kultursektor i forvitring? Økonomisk og organisatorisk utvikling i kommunal og fylkeskommunal kultursektor på 1990-tallet, NIBR prosjektrapport 1998:18.
Storstad, O. (2010): Kommunal kultursektor i endring. norsk kulturråd.
Per Mangset (født 1944) er sosiolog – professor emeritus ved Universitetet i Sørøst-Norge og seniorforsker ved Telemarksforsking i Bø. Han var ansatt ved Høgskolen i Telemark (nå: Universitetet i Sørøst-Norge) fra 1976 og stort sett fram til pensjonsalder i 2014. Siden har han vært knyttet til Telemarksforsking. Mangset bidro aktivt til etableringen av kulturstudier på bachelor-, master- og PhD-nivå ved Høgskolen i Telemark. Han har også stått sentralt i utviklingen av kulturpolitisk forskning på nasjonalt og internasjonalt nivå – blant annet som gründer av den internasjonale konferansen for kulturpolitisk forskning (ICCPR). Mangset har publisert en lang rekke bøker, artikler og rapporter om kultur-politiske og kultursosiologiske spørsmål på flere språk.