Hvordan vil teknologi og bærekraft påvirke kulturuttrykk i fremtiden?
Vi tenker oss ofte fremtiden som monolittisk. Et enkelt sted definert av logiske årsakssammenhenger, objektiv enighet og felles erfaringer. Det finnes mer realistiske måter å tenke oss fremtiden på. Fremtiden vil ikke være den samme for alle, og ikke alle endringer vi ser i nåtiden vil fullt ut bli realisert.
Hastigheten og spredningen av endring varierer også over tid. Sitatet fra science fiction-forfatter William Gibson, «fremtiden er allerede her, den er bare ikke jevnt fordelt», er like sant i dag som det vil være i fremtiden. Det er allerede små lommer, eller eksempler, av året 2070 innebygd i 2020, akkurat som det vil være lommer av året 2120 innebygd innen 2070, de har bare ikke blitt «jevnt fordelt». Når vi tenker oss fremover i tid, er utfordringen å identifisere hvor disse lommene er og hvor nye lommer vil oppstå. Hvilke trender i dag signaliserer morgendagen? Først bør vi vurdere hvor vi er i dag og hvor vi kom fra.
Hvor vi var
Hva var kulturens tilstand for 50 år siden? I et øyeblikksbilde var informasjonsalderen i sin barndom, Isle of Wight var vert for den største rockemusikkfestivalen til dags dato, den første Jordens Dag ble etablert og verden var fortsatt inspirert av at det første mennesket hadde satt sin fot på månens overflate året før. Norge hadde nylig innført folketrygden og oppdaget olje utenfor kysten for første gang. Mens Fjernsynet begynte å konkurrere om folks oppmerksomhet, ble kunst og kultur demokratisert og lagt til rette for mer folkelig engasjement. I tillegg til institusjoner som fremmer «høykultur», ble hverdagskulturen mer tilgjengelig for flere mennesker. Kulturinstitusjoner begynte også å nå ut til lokalsamfunn utenfor de store byområdene, et eksempel er Hålogaland teater som ble etablert i Tromsø i 1972. En kulturell infrastruktur ble gjort mulig ved å øke midlene til kunstrettede utdanningsinstitusjoner.
Hvor vi er i dag
I dag er Norge et velstående moderne samfunn med en samfunnsmodell som ofte blir trukket frem som et ideal i andre land. Spørsmålet er om de samme trendene som formet Norge de siste 50 årene, vil fortsette i fremtiden. Hvilke trender vil fortsette og hvilke vil opphøre?
Hvor vi skal
Sosialt
Norges befolkning i 2070:
Til tross for lavere fødselsrate over tid, forventes befolkningen å sakte øke til 6 millioner innen 2050, fulgt av en utflating, og muligens også en nedgang. Andelen av befolkningen over 70 år vil kunne dobles, og Norge kan bli et mer attraktivt mål for innvandrere. Innvandring vil kunne drives fremover som følge av både rekrutterings- og innovasjonsbehov og klimaflukt. Den største befolkningsveksten vil trolig være i urbane områder.
Verdier
Kultur er i stor grad basert på felles verdier. Etter hvert som de sosiale verdiene utvikler seg i løpet av de neste 50 årene, kan vi forvente økt fragmentering til mindre og mer varierte under- og mikrokulturer. Sosiale medier endrer demografien bak interessefellesskap og skaper nye allianser og relasjoner som nærmest var utenkelig for 50 år siden. Selv om vi på denne måten utvider det sosiale rommet, kan teknologien som gjør dette mulig også gjøre oss mer polarisert og til og med feilinformert siden stadig mer mikromålrettede nyhetsbiter sjelden gjennomgår rutiner for verifisering eller innholdsredigering. Mens teknologien stadig endres vedvarer våre urgamle instinkter for tilhørighet og validering, og frykten for å bli uthengt for upopulære meninger. Personalisering av informasjon og stadig krympende interessegrupper reduserer eksponeringen for motstridende synspunkter. Slike «verdibobler» kan også redusere hvilke kulturuttrykk vi er åpne for. Mens ny teknologi har brakt oss nærmere hverandre ved å gjøre det lettere å dele musikk, filmer og kunstneriske uttrykk, legger sosiale medier også til rette for konflikt. Dette vil kunne få konsekvenser for både kulturell frihet, debatt og ytringsfrihet i fremtiden.
Teknologi
Teknologi er både en årsak til og en virkning av verdens problemer. Under pandemien har vi sett at både spredning av feilinformasjon og muligheten til å fortsette tilnærmet normal kommunikasjon via videoplattformer forsterket denne dualiteten. Vi venner oss fort til hastigheten på teknologisk endring, for eksempel kommunikasjon og dataoverføringshastighet. Når 5. generasjons standarder for mobilkommunikasjon rulles ut, kan vi allerede tenke oss neste generasjon av nettverkssystemer. I dagens tempo på en generasjon per tiår, ville vi nå 10G innen 2070, men vi kan trolig forvente avtagende utvikling før det. De fortsatte forbedringene i kommunikasjon sammen med hjelp av satellitter, vil utvide internettilgangen til de mest avsidesliggende stedene på jorden, noe som vil bringe inn nye kulturskapere og -brukere. Kunstig intelligens vil kunne hjelpe eller hindre kreativitet. Vi kan bruke denne ressursen enten til å skape nye uttrykk, slik som virtuelle verdener skapt av avanserte algoritmer. Eller kanskje vi blir så avstumpet av vi ikke lenger verdsetter den fundamentalt menneskelige drivkraften som ligger bak god kunst?
Økonomisk
Kapitalismen har evne til raskt å bringe nasjoner ut av fattigdom, men det har ikke fungert for alle. I tillegg tvinger sosiale og økonomiske forskjeller og miljøspørsmål forårsaket av et uhemmet fritt marked til voksende skepsis og økt interesse for nye former for økonomiske systemer. Norges veletablerte system for sosialdemokrati og blandet økonomi har blitt en modell for økonomiske systemer som streber etter å innlemme sosial rettferdighet og miljøhensyn spesielt hos yngre generasjoner. Ideen om universell grunninntekt kan spille en stor rolle, noe som allerede får mer oppmerksomhet i politiske kretser. Samtidig vokser globale selskaper og utøver mer makt over regjeringer. Dette kan gi selskaper mer kontroll og makt enn nasjoner. De velger i økende grad side på sosiale spørsmål og vedtar retningslinjer for samfunnsansvar i sine bedriftsstrategier. Spørsmålet er motiver, om bedrifter implementerer trippel bunnlinje fordi de virkelig bryr seg, eller fordi de tror det hjelper PR-profilen deres. Sultne kunstnere vil kunne preges av hvem som kontrollerer pengesekken: Et statsbudsjett skapt av velgere som ser verdien i å holde kunsten i sitt lille land ved like, eller mektige transnasjonale selskap som trenger både kreativitet og kunstnerisk alibi for å kapre nye markedsandeler.
Miljømessig
Nordmenn er født med ski på beina. Kanskje det fallende antallet skidager de siste 30 årene har gjort det lettere å forestille seg og føle den direkte trusselen om global oppvarming. Med mer proaktiv miljøpolitikk som vedtakelsen av klimaloven i 2017, har den norske regjeringen juridisk bundet seg til å bli lavkarbon innen 2050. Andre land ser til Norge for veiledning i de tiltakene de bør ta og kulturen de bør vedta for å gjøre det. Nordmenn skaper for tiden den kulturen. Disse miljømålene krever at hele verden bidrar. Norge har på unikt vis oppnådd sosial solidaritet rundt dette spørsmålet, der mange land som for eksempel USA, er delt. Bør nordmenn da fokusere på å pleie denne kulturen? Er det kunstnere som blir det vitale talerøret for bærekraftige verdier? Er de klare og villige til å påta seg en så stor utfordring?
Politisk
Kan deling og samhandel mellom kulturer og bedrifter på tvers av landegrenser utraderes eller til og med eliminere nasjonalstaten? Den nåværende pandemien har tvunget fram store skritt mot dematerialisering av institusjoner innen både utdanning og annen industri. Hvilke institusjoner blir de neste? Eller til og med land? De siste årene har vi sett nasjonalistiske og populistiske reaksjoner på denne utviklingen. Store land som USA trekker seg ut av traktater og internasjonale samarbeid. Mer merkbare effekter av klimaendringer i løpet av de neste fem tiårene vil skape et enormt press for nytt samarbeid. Femti år er for langt fremme til å forutsi noe sikkert, men pendelsvingene vil bringe fram en ny generasjon av borgere som prøver å rette opp i overskridelser fra generasjonene som kom før dem. En global klimastrategi kan dermed bli viktigste prioritet for en generasjon som fortsatt er for ung til å stemme. Det er vanskelig å si om verden vil bli mer fragmentert eller mer globalisert innen 2070, men det kan se ut som om globale løsninger vil bli nødvendig for å unngå de verste miljøkatastrofene.
Kulturens fremtid
Oxford English Dictionary definerer kultur som samlingen av alle skikker, kunst, sosiale institusjoner og prestasjoner av et folk. Hvordan kan vi forstå kultur i et futuristisk perspektiv? Et spesielt viktig aspekt ved kultur er dens evne til å akseptere eller motstå endring. Tradisjoner motstår endring i seg selv etter at nytten av dem har forsvunnet. Over tid er det de uforanderlige delene av en kultur som driver frem differensiering etter hvert som de utvikler seg. Globaliseringen av kultur betyr at innfødte nordmenn vil fortsette å ha tilgang til et voksende utvalg av perspektiver som de kan velge å innlemme i livet. Generasjonsskifter og krysspollinering av kulturer fører til nye ideer, erfaringer og økonomiske muligheter, men kan skape nye maktubalanser og mønstre av privilegium og fremmedgjøring. Mangfoldet av kultur er ikke ulikt det biologiske mangfoldet i et økosystem. Akkurat som biosfæren er sunnere med større biologisk mangfold, kan menneskeheten også dra nytte av større kulturelt mangfold? Skal vi strebe etter å beskytte kulturer mot utryddelse akkurat som vi gjør med arter?
Hvordan kan kultur bli utfordret innen 2070?
Tradisjoner vil vokse i betydning over tid, ettersom de tjener til å opprettholde den unike identiteten til et sted. Det kan bli viktigere å beskytte de skikkene som gjør kulturen unik og samtidig la nye skikker få utvikle seg. Unike kulturelle uttrykk gjennom kunst vil også bli viktigere ettersom globaliseringen har en tendens til å homogenisere deler av kulturen.
Fremtiden har noe til felles med kvantefysikk. Istedenfor å oppfatte fremtiden som enhetlig og avgrenset kan vi forstå den som en superposisjon av alle mulige fremtider. Utfordringen blir da å tenke oss fremtiden i form av scenarier. Filmskapere skaper ofte historier om katastrofer og dystopiske fremtider. Noen av disse negative fremtidene kan gi bekymring for menneskets sivilisasjon, men disse scenariene er ofte grovt overrepresentert. Frykt selger ofte bedre enn optimisme. Scenarier kan hjelpe oss med å forstå hvilke farer vi bør unngå, men vi tror at den foretrukne fremtiden kan og bør være grunnleggende positiv. Hvorfor skulle vi ellers bry oss om å endre den? Følgende avsnitt inneholder beskrivelser av flere måter for hvordan de store fremtidige driverne for teknologi og bærekraft kan skape nye og interessante situasjoner der kultur positivt bidrar til verdiskapning i 2070.
Scenario 1: Mennesket i midten
Fremgang innen robotikk og kunstig intelligens øker både velferd og livskvalitet. Produktiviteten kjennetegnes av hybride systemer der teknologi komplementerer heller enn erstatter menneskelig kreativitet. Disse hybridsystemene, kombinert med nær universell automatisering av alt repeterende arbeid, har økt produktiviteten til et nivå der levestandarden er ekstremt høy. Universell grunninntekt har blitt innført, slik at folk kan forfølge sine interesser mesteparten av tiden. Denne fritiden og produksjonsevnen er de viktigste faktorene som driver en kulturell produksjonseksplosjon. Velferdsstandarder beveger seg fra produktivitet til livskvalitet, og verdien av teknologisk automatisering vurderes ut ifra i hvilken grad den kan bidra til velferd og lykke. Paradoksalt nok bremser denne automatiseringen for innovasjon og nyskapning nettopp fordi presisjonen i disse systemene er så eksakt. Det er gjerne små feil og avvik som driver innovasjon fremover, fordi vi på denne måten oppdager nye og utilsiktede kombinasjoner. Siden kunstig intelligens aldri kan dekke menneskelige behov fullstendig, forsterkes etterspørselen etter menneskeskapte kreasjoner. Kunstnerens jobb er å introdusere innovasjon,
innhold og mening. Selv om folk fortsetter å verdsette sine partnerskap med teknologi, får menneskeskapte uttrykk forrang over teknologien.
Eksempel: I dagens verden har teknologiselskapet Moley skapt en kulinarisk robot som er utmerket til å gjenskape retter designet av kokker. Men til tross for den tekniske perfeksjonen i disse rettene, vil denne roboten ha begrenset nytte i dette scenariet. Det er den håndlagde kvaliteten som oppstår fra uforutsigbare, komplekse interaksjoner og små feil produsert av menneskelige hender som disse rettene trenger. De unike rettene skapes når kokken i sin glemsomhet lar squashen steke for lenge eller når hun erstatter en ingrediens som gikk tom med en ny og utiltenkt. Det er selve kreativiteten som finner sted i fraværet av matematisk presisjon som skaper disse rettene og som tilfredsstiller folks nysgjerrighet. Dette er kvaliteter som ikke kan settes ut til teknologiske hjelpemidler.
Scenario 2: Virtuelle verdener
Det økologiske stresset på planeten fra 10 milliarder mennesker har tvunget regjeringer til å vedta økte restriksjoner på menneskelig aktivitet. For å bekjempe global oppvarming, skade på jordens ressurser og spredning av sykdom har vi beveget oss inn i en virtuell økonomi. Forretningsdrift flyttes inn i virtuelle verdener og større deler av livene våre tilbringes her. Men i motsetning til noen av de dystopiske representasjonene av virtuelle verdener i dagens populærkultur der de presenteres som tankefengsler, er dette steder hvor folk velger å tilbringe sin tid og ikke føler seg fanget på noen måte. Biometriske kontaktlinser og sensoriske tilbakemeldingsenheter gir deg uendelig digital plass i en verden der den fysiske virkeligheten er begrenset. Opplevelsen er mye mer realistisk enn det tungvinte VR-utstyret besteforeldrene brukte til moro og spill for 50 år siden. Du kan navigere og påvirke de digitale områdene du beveger deg i. Dette gir en større følelse av personlig frihet enn du kan oppleve andre steder. Mange blir naturlig trukket inn fordi de er i stand til å oppleve en frihet og utfoldelse som ikke lenger er mulig i samme grad i den fysiske verdenen. Til tross for miljøbesparelser legger denne livsstilen krav på enorme mengder datalagring. Datasentre har for lengst blitt supplementert med nye largringsmedier som for eksempel helium og til og med DNA, men datalagringsmulighet over et visst nivå blir regnet som en knapp, men etterspurt ressurs. Folk har uansett en enorm appetitt på slike opplevelser ettersom det gir en smak på fordums bekymringsløs tid. Historiske hendelser blir like lett å gjenskape som simuleringer av nye erobringer og ideer. Folk kan samhandle med andre virkelige mennesker i den grad de ønsker, og dele erfaringer de aldri ville være i stand til å dele ellers.
Eksempel: Turisme bringer inn penger, men kan over tid ha en skadelig effekt på kultur og miljøet i turistmålet. Fysiske reiser øker også overføringen av fremmede patogener. Pandemier gjør oss mer betenkelige for å reise langt, og internasjonal reising begrenses av flere restriksjoner. Virtuell turisme åpner for lokal kultur uten å legge press på lokale ressurser. Virtuelle miljøer kan faktisk utvide mulighetene til lokale kunstnere og bedrifter. Inntekt fra turisme kan opprettholdes selv i tider med naturkatastrofer, pandemier, eller utenfor. Er denne virtuelle turistopplevelsen like god som virkelig å være der? Ja og nei. Det avhenger av dine personlige preferanser. Noen mennesker ønsker den fullsensoriske og rå opplevelsen av virkeligheten til tross for risikoen for stress og skuffelse. Andre føler at de «virkelige» opplevelsene er overdrevet. De sier at selv om opplevelsen er simulert, får du en større innlevelse av reisemålet ditt og kan unngå stress og folkemengder av andre turister.
Scenario 3: Global kulturkonkurranse
Globaliseringen har drevet kulturell blanding til et punkt hvor en blandet verdensomspennende dominerende populærkultur har dukket opp. Flertallet av mennesker domineres av denne verdenskulturen og adopterer passivt de stiler, trender, holdninger og medier som distribueres mest. Lokal kultur og nasjonale forskjeller forsvinner. Regionalisme og nasjonalisme spiller liten eller ingen rolle i deres liv. Lokale og tradisjonelle kulturer er for det meste begrenset til historiske museer. Enhver ny kulturell aktivitet eller kreasjoner som anses som verdifulle, må følge trender og preferanser som samsvarer med tidstypiske globale populistiske strømninger. Denne globale kulturen har så stor innflytelse over valgene og beslutningene enkeltpersoner tar over hele verden, at evnen til å påvirke denne makten blir en prioritering for nasjonale økonomier og oppstår som konkurranse mellom nasjoner. Evnen til å styre global kultur blir grunnlaget for å droppe målingsmetoden brutto nasjonalprodukt (BNP) til fordel for nye økonomiske målinger som GDC (Gross Domestic Culture) fordi det antas at jo større den kulturelle produksjonen en nasjon har, jo mer sannsynlig er det at noe av den har internasjonal innflytelse. Med et slikt kulturelt hegemoni, kan enkelte land oppnå større økonomisk og politisk makt. Vektleggingen av kunstens betydning for økonomien gjør at kulturfinansieringen når nye høyder. Menneskers velvære blir et stort fokus, fordi jo bedre de lever, jo større er vekstpotensialet for nye ideer og kreativitet.
Den brede bruken av global monokultur gjør at tradisjonell lokal kultur blir mer utrydningstruet. Museer må konkurrere om status og må belage seg på mer økonomisk støtte fra det offentlige og fra private investorer og filantropiske organisasjoner på grunn av sin rolle som kulturelle depoter. Alle uttrykk og tradisjoner er viktig fordi enhver del av denne kulturen kan bli oppdaget eller gjenoppfunnet av kunstnere og bli grunnlaget for en ny populærkultur.
Eksempel: USA har lenge dominert eksporten av popkultur, noe som forsterket landets supermaktstatus. Storbritannia har anerkjent betydningen av sitt populære kulturbidrag til verdenspolitikken på 1960-tallet. Vestlig rock appellerte til russisk ungdom under den kalde krigen, og det har blitt antatt at disse impulsene bidro til kommunistregiments fall. Sør-Korea er i dag eksempel på et land som har brukt kulturens kraft strategisk til å bygge sin posisjon i verdensøkonomien siden begynnelsen av dette århundret. Med støtte fra regjeringen vokste den «koreanske kulturbølgen» fra USD $ 1,87 milliarder til USD $ 11,6 milliarder i de 10 årene mellom 2004 og 2014. Samtidig som amerikanske bedrifter fortsetter å bevege seg inn i kinesiske markeder ser vi at Kinas regjering beskytter sine borgere fra å bli overeksponert for vestlig kultur gjennom internett- og mediesensur, av frykt for å miste makten.
Scenario 4: Individualisert kultur for hver enkelt
«Maker tech», kunstig intelligens og 3D-printing gir liv til gjør-det-selv bevegelsen. Denne kulturen har utspring i en generasjon som har vokst opp i en «on- demand»-verden der alle produktvalg er basert på personaliserte tilbud, enten det gjelder mat, klær eller underholdning. Folket i denne fremtiden vil heller lage sine egne unike produkter og opplevelser enn å betale for andres kreasjoner. De er drevet av et konstant behov for å maksimere uttrykket for personlig identitet. Alle opprettholder sitt eget personlige, selvlagde kulturelle univers. Populære underholdnings-, mat-, kles- og kunstindustrier som film, musikk, mote og restaurant fokuserer på å selge og involvere innspill fra konsumentene i stedet for å tilby ferdige produkter. Folk remikser musikk, redigerer filmer og finner opp sitt eget kjøkken. Det trengs lite innsats eller kompetanse for disse foretakene, da AI og roboter gjør det faktiske arbeidet når designforslagene er fullført. Hvis du ikke liker slutten av en gammel bok eller film, foreslår du selv versjonen du vil se, og du vil få nøyaktig den handlingen du ønsker på bare noen få øyeblikk. Kulturuttrykk begrenses ikke av kompromisser når alt kan skapes selv. Det er ikke nok å identifisere seg med en bred nasjonal kultur lenger. De fleste finner felleskap i mikrokulturer som knytter inspirasjon fra ulike retninger sammen. Folk identifiserer seg ikke lenger med nasjonalitet. For de ferdige varene de fortsatt forbruker, blir mikrokulturer lett identifisert av stor-data og mikromålretting. Ingen flere små, mellomstore og store skjortestørrelser, eller en stil for alle. Enhver størrelse eller stil lages for hvem som helst. Hva betyr det for kunstnere når deres visjon om det ferdige produktet bare blir et forslag for publikum? Hva betyr det for lover rundt opphavsrettsbeskyttelse når ideer kan lånes og samples ubegrenset?
Eksempel: I denne fremtiden er alle en skaper. Når bedrifter crowd-sourcer produkter eller lar brukeren bli med i designet av sluttproduktet, viskes grensen mellom produsent og konsument etter hvert bort. Tittelen «artist» er reservert for dem med størst evne til å være kreativ eller til å syntetisere nye ideer, kunst eller andre produkter fra gamle. En idé som noen skaper, uttrykkes i forskjellige multimedieformer. Disse uttrykkene kan deretter kjøpes og innlemmes i brukeropprettede kunst- og underholdningsferdige produkter. I dagens virkelighet kan vi kjøpe individuelle musikkstamspor fra noen sanger og album, siden dette nylig har blitt tilgjengelig. Dette gjør det mulig for brukere å medskape nye sanger eller til og med innlemme en enkelt instrumentdel i nye verk. En app kalt Collaborator, opprettet i 2019, gjør det mulig for flere personer å bidra med individuelle instrumentspor som skal brukes i etableringen av nye sanger. Appen bruker identifikasjonskoder for hvert enkelt bidrag i sporstammen og tilskriver deretter denne spesifikke delen av inntektene til hver sang fra streamingtjenester, til alle som bidrar. I denne fremtiden er det sluttbrukeren som legger føringer for kunstuttrykkene.
Ingen land i verden har opplevd en raskere og mer eksponentiell vekst i BNP per innbygger enn Norge de siste 50 årene. Fra en nøktern tilværelse med etterkrigsrasjonering, kø for telefonabonnement og en enkelt statsdrevet TV-kanal, er Norge i dag ikke bare ett av de rikeste landene i verden, men har også noen av verdens mest digitaliserte forbrukere. Rikdom og teknologi kan bidra til å diversifisere folkets kulturelle kosthold og kreative produksjon, men kan også drukne det i selvtilfreds apati. Norges svakhet, som like gjerne kan være landets styrke, ligger i den lille størrelsen. Det gjør at Norges begrensede kultur lett overveldes av sterkere krefter fra utlandet – til et punkt hvor det særegent norske kan uttynnes til noe generisk og uidentifiserbart. Men dette kan også gi ny betydning til å være «Annerledeslandet» – ikke som politisk mandat, men som følge av en yngre generasjon som ikke ønsker å se det stabile og unike dø ut. Som en reaksjon der det konstante angrepet av homogenisert global kultur skaper en lengsel etter de ulike og det unike. Beskyttelse av mangfold er derfor en universell oppfordring til handling – ikke bare for å redde naturen som vil holde oss i live, men i hvordan vi forvandler naturen til kulturelle gjenstander og uttrykk. Kort sagt, vi må beskytte mangfoldet i kulturen og stimulere til bærekraftig nyskapning for å beskytte dem som kommer etter oss.
Om forfatterne
Seth Harrell brenner for forholdet mellom mennesker, miljø og fremtid. Jeg ønsker å hjelpe organisasjoner med å utnytte fremtiden gjennom kreativt å oppdage nye muligheter og se muligheter i usikkerhet. Jeg er nyutdannet i 2020 med en Master of science in Foresight-programmet ved University of Houston og praktiserer foresight med en spesiell interesse for systemteori og informasjonsteori. noen av prosjektene mine har utforsket fremtidsscenarier for kjæledyrsmarkedet, mat, turisme, idrett og alzheimers sykdom. Jeg har bodd det meste av livet mitt i ozarks-regionen i USA med kortere opphold i Austin TX og London i England. I tillegg til å tenke og skrive om fremtiden, er jeg musiker og lå̊tskriver og har reist verden rundt og spilt John Lennon i et anerkjent Beatles-covershow. Du kan følge meg på twitter under @Foresightseth.
Anne Boysen er en norskfødt og USA-boende futurist som brenner for fremtidsstudier, dataanalyse og maskinlæring, og ikke minst i å kombinere disse tilnærmingene på nye og kreative må̊ter. Jeg har en mastergrad i Foresight fra University of Houston og Graduate Certificate i Business analytics fra Penn state University. Jeg har jobbet med flere selskaper og veldedige organisasjoner, og hjulpet dem med endring og strategisk fremtidsarbeid. som foredragsholder har jeg snakket om fremtid, generasjonsendring og kunstig intelligens til (og med) publikum i flere av verdens hjørner og gjennom podcaster og intervjuer. Jeg bor i Austin TX, men kaller Norge, Texas og California for “hjemme”. Du kan følge meg på twitter under @aftermillennial.