Først publisert i Kommunal rapport – 20.04.2019
Hvordan blir det lokale kulturlivet etter kommunesammenslåinger styrt av stram økonomi og prioritering av det lovpålagte? Norsk kulturforum frykter at kulturlivet blir svekket.
De fleste kommunene har i sammenslåingsprosessene brukt styringsverktøy som tydelig sier at de lovpålagte oppgavene må prioriteres først. Det offentliges innsats på kulturfeltet er lovpålagt gjennom kulturloven, men kulturloven gir lite konkrete føringer på hvilke lokale tiltak som skal prioriteres.
Alle kommuner ønsker lokal handlefrihet til selv å utforme det samfunnet som er best for innbyggerne. Dette gjelder selvsagt også for kunst- og kulturfeltet. Derfor er det en verdi at kulturloven ikke er detaljstyrende i å beskrive hva som er et godt lokalt kulturliv, men at det legges opp til at satsingsområdene og prioriteringene kan være ulike.
Men, det hjelper lite med få detaljer og føringer dersom kulturloven på grunn av dens lite styrende natur oppfattes som ikke forpliktende for kommunen å arbeide med – med andre ord ikke lovpålagt nok!
Dette har blitt spesielt tydelig for mange i de pågående kommunesammenslåingsprosessene. Vårt nettverk, som består av dem som arbeider med å tilrettelegge og utvikle det lokale kulturlivet, rapporter at det i mange prosesser er vanskelig å argumentere for at hele det lokale kulturlivet er lovpålagt. Det er ofte de tiltakene som er lovpålagt gjennom andre lovverk, som folkebiblioteket gjennom bibliotekloven og kulturskolen gjennom opplæringsloven, som blir definert som kommunens oppgave og innsats på kulturfeltet. Slik bygges både det lokale kulturlivet og kulturadministrasjonen i kommuneforvaltningen ned.
Bibliotekene og kulturskolene er uerstattelige kulturarenaer i lokalsamfunnene, men det lokale kulturlivet trenger og består av mer. Bibliotekene og kulturskolene har et begrenset satsingsområde, og en spisset kompetanse med begrensede ressurser tilgjengelig. De dekker noe av det offentliges lovpålagte oppgaver i kulturloven, men langt ifra alt.
For å oppfylle kulturlovens intensjoner, må det offentlige ta ansvar og tilrettelegge for at det finnes et profesjonelt og frivillig kulturliv som har gode rammevilkår for å kunne eksistere – for eksempel gjennom tilskuddsordninger og egnede lokaler til fremføring og øving.
Det offentlige må ta ansvar for at alle i befolkningen har et kulturtilbud, og at det finnes et mangfold av kulturuttrykk som har rom for både de smale og de brede kunst- og kulturuttrykkene. Og her må det offentlige enten stimulere til og tilrettelegge for at det profesjonelle og frivillige i kulturlivet i lokalsamfunnet skaper dette tilbudet, eller så må det offentlige skape tilbudet selv.
Det offentlige må ta ansvar for å bevare og formidle kulturarven, skape felles identitet og opplevelser i lokalsamfunnet, og skape det lokale kulturlivet i dialog med befolkningen gjennom medvirknings- og samskapningsprosesser.
For å sette det offentliges ansvar for det lokale kulturlivet ut i livet, er en kulturadministrasjon helt vesentlig. Kulturadministrasjonen har jevnt blitt bygget ned siden 90-tallet, og dette er en situasjon som fortsatt er aktuell i dag.
Det er kulturadministrasjonen som i sin kraft av sin kunnskap og kompetanse kan sette det offentliges ansvar for kulturlivet ut i livet. Det må derfor settes av ressurser, kompetanse og kapasitet i kommuneforvaltningen til en kulturadministrasjon, som vil være rustet til å gjennomføre det offentliges ansvar for det lokale kulturlivet.
Regjeringen har staket ut en ny kurs i den nasjonale kulturpolitikken gjennom meldingen «Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida». Her skisserer de en fremtid hvor våre demokratiske prinsipper står på spill – med lav valgdeltakelse og lite representativitet. I kulturmeldingen skriver regjeringen at kunst- og kulturlivet i fremtiden skal være en vesentlig ytringsarena i demokratiet vårt som alle mennesker skal ha tilgang til.
Skal vi sikre et representativt demokrati, er kommunens evner til å skape dette demokratiet lokalt helt vesentlig. Vår oppfordring til ordførere, prosjektledere og rådmenn i sammenslåingsprosesser er: Vær deres ansvar bevisst på vegne av det lokale kunst- og kulturlivet – se helheten og sats på et levende demokrati!