Norsk kulturforum (NOKU) har jubileum. Gratulerer med 50-års innsats for kulturen i landet! Det er flott, men det er ingen grunn til å la 2020 bli et hvileår! Tvert imot! Mer enn noen gang trenger vi et aktivt kunst- og kulturliv! Vi trenger årvåkenhet i forhold til universelle humanistiske verdier som menneskerettigheter, demokrati og rettsstat.
Året 2020 er så langt et merkelig år – er det en ny tid? Går verden av hengslene? Ved inngangen til året var det den globale miljø- og klimakrisen som sto i fokus. At krisen er menneskeskapt, har festet seg hos folk flest. Den vil ikke gå over av seg selv. Det kreves handling. På nyåret kom så koronaviruset og samfunnet ble brått stengt ned. Over natta ble en ny måte å leve og arbeide på – vedtatt og godtatt! Ikke bare i vårt samfunn. Pandemien er global – hele verden er rammet. Ennå finnes ingen vaksine, og viruset sprer seg. Covid-19 er en sykdom med høy dødelighet, særlig i utsatte grupper. Pandemien rammer økonomien i alle land. Folk mister jobb og levebrød. Fattigdom og nød skaper mer motsetninger, rasisme og sosial uro. Den fattige del av verden rammes hardest, som alltid. Vår rikdom skjermer – og forplikter! Utfordringene krever mer kraftfullt internasjonalt samarbeid og samhandling! Utviklingen i USA – verdens supermakt og vår nærmeste allierte, er viktig. Med undring og økende uro har vi fulgt Donald Trump som president fra 2016. Nå er det valgkamp, og mange spør seg: Er dette mulig? For Trump splitter, sprer usannheter, undergraver demokratiet, og han svekker systematisk internasjonalt samarbeid. Dette gjør noe med oss. Noen kjenner på motløshet og frykt, andre er sinte og blir hatske. «Det blir bra!», heter det. Menneskene er tilpassingsdyktige. Mange tror på ny teknologi og at markedet vil sikre løsninger. Kanskje det. Men ikke all teknologisk utvikling er tjenlig, og vi ser at et marked styrt av pengemakt og fri flyt, også skaper mer konflikt, økte forskjeller og sosial uro. Mer enn flere teknologer og pengeflyttere, tror jeg vi nå trenger flere kunstnere og kulturarbeidere. Menneskene trenger mening og håp, fellesskap og ny innsikt.
Hva er egentlig kultur?
Kultur er kitt i lokalsamfunnet, sies det. Kultur er skapende kraft! Kultur er opplevelse og aktivitet. Det er måten vi tenker og lever på. Det er dannelse og sivilisasjon, og har med identitet og selvforståelse å gjøre. Kultur er ytring – bygger demokrati og er et gode som bør fordeles rettferdig. Ja, kulturbegrepet er mangfoldig. Kultur rommer kunsten, men ikke all kultur er kunst. Å se på kultur som «kakepynt» til fest og hygge, det holder ikke! For kultur er en forutsetning for et levende demokrati, det er vår kollektive hukommelse og avgjørende for utviklingen av oss som individer, fellesskap og som samfunn. Kulturlivet, slik jeg kjenner det, er et mangfold av miljøer, organisasjoner og institusjoner, av kunstnere og kulturarbeidere – sterke personligheter og mer beskjedne individualister. De har noe på hjertet! Nå, sommeren 2020, merker vi savnet av festival-Norge: store og små arrangement på de mest spektakulære steder – profesjonelle i samarbeid med amatører, frivillige og ildsjeler i dugnad for fellesskapet. De fleste hardt arbeidende, vanlige folk som tar ansvar og sørger for at det hele går rundt. Det avtvinger respekt. I år setter pandemien grenser for aktivitet og etterlengtede muligheter til fellesskap, samling, til klemming og til fest. Digitale løsninger blir ikke det samme.
NOU 2013 nr. 4: Kulturutredningen 2014
Det var statsråd Annikken Huitfeldt som i mars 2011 nedsatte det såkalte Enger-utvalget, som jeg fikk gleden av å lede. Utvalget var bredt sammensatt av meningssterke, erfarne og dyktige folk med bakgrunn fra ulike deler av det mangfoldige kunst- og kulturfeltet. Videre hadde vi et godt sekretariat. Utredningen kan anbefales, den er tilgjengelig på Regjeringen.no. La meg presisere at dette er skrevet i 2020. Jeg bygger på utredningen, men artikkelen her står for min regning. «Kulturløftet» ble først lansert i 2004 av Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. De to kulturløftene ble gjennomført i løpet av to perioder fra 2005 til 2013. Bak satsningen lå erkjennelsen av at kulturen var underfinansiert, og at det var behov for kraftig oppvurdering av rollen kunsten og kulturen spiller. Målet var at 1% av statsbudsjettet skulle gå til kulturformål innen 2014 – en økning fra om lag fem til ti milliarder kroner. Utvalgets mandat var blant annet å evaluere og utrede den norske kulturpolitikken i perioden. Vi ble bedt om å se på «relevansen av de nasjonale kulturpolitiske målene sett i lys av samfunnsutviklingen» og gi en «prinsipiell begrunnelse for og innspill til en helhetlig, overordnet kulturpolitikk». Satsningen på kultur- og kunstfeltet var både nødvendig og etterlengtet, og den kom ikke av seg selv! Daværende regjering fortjener honnør for prioriteringen! De økte bevilgningene fikk store ringvirkninger. Og selv om det ikke ble et tredje kulturløft, men regjeringsskifte i 2013, hadde kulturbevilgningene fått et stort varig løft.
Kulturpolitikkens nullpunkt
Det var naturlig at navnet ble Kulturutredningen 2014. Det var året for det store nasjonaljubileum – 200 år etter at Norge fikk egen grunnlov på Eidsvoll. 1814 er med rette kalt et «mirakelår» i norsk historie. Vi erklærte vår selvstendighet 17. mai etter den «400 år lange natt» under dansk styre. Ved Kielfreden «avsto» stormaktene Norge som krigsutbytte til Sverige. 14. august ble Mossekonvensjonen undertegnet. Den sikret grunnloven og freden, også i unionstiden med Sverige, som varte til 1905. Året 1814 betegnes som kulturpolitikkens «nullpunkt». Begrepet gir mening i historisk forstand. Selvsagt var det kultur før den tid, men politikken manglet. I utredningen gikk vi gjennom mål, analyser og tiltak som ble valgt fra 1814 til 2000-tallet. Ved et slikt grep fikk Kulturutredningen 2014 fram en helhetlig fortelling om Norges utvikling som kulturnasjon. Steg for steg – en politisk villet utvikling!
Summarisk om utviklingen av kulturpolitikken
På begynnelsen av 1800-tallet var det kirken og til en viss grad forsvaret som hadde infrastruktur i hele landet. Kirken var forløper for skolesystemet. Kirkebyggene ga folk møteplasser, musikk og poesi. Kirkenes utsmykning, treskjæring og malerier, samt byggenes plass i menneskenes liv og historie, er en viktig del av vår kulturarv. På 1800-tallet sto nasjonsbygging sentralt. Norge fikk egne institusjoner som storting, regjering, domstoler og nasjonalbank. I 1811 ble universitetet etablert i Kristiania. Formannskapslovene kom i 1837, og ga økt deltagelse i styre og stell. Diktere som Wergeland, Bjørnson og Ibsen ble sagnomsuste nasjonale helter. Et særtrekk ved Norge er alle organisasjonene. Det startet med Hans Nielsen Hauges virke rundt om i landet. Han utfordret kirkens forkynnelsesmonopol, og fikk vanlige folk til å starte bedrifter. Senere på 1800-tallet fulgte flere motkulturelle strømninger som avholdsbevegelsen og målrørsla. Disse strømningene er fortsatt viktige for å forstå norsk politikk, som for eksempel sentrum/periferi-dimensjonen. 1900-tallet ble preget av en systematisk oppbygging av en politikk som hadde til formål å styrke ulike deler av kulturlivet gjennom økonomiske støtteordninger og lovreguleringer. I 1913 kom kinoloven som gjorde kinodrift kommunal. I 1920 ble det innført luksusskatt på kinobilletter. Kringkastingsloven kom i 1933 med opprettelsen av NRK. TONO – organisasjonen som skal sikre inntekter for musikere og komponister, ble opprettet allerede i 1927, mens Åndsverksloven kom i 1930.
Det ble etablert kulturforvaltninger på statlig, regionalt og kommunalt nivå, og etter hvert ble kultur sett på som en offentlig velferdsoppgave. Høsten 1945 la Folkeopplysnings- og teaternemnda fram et kulturbrev til regjeringen, kalt «Vår tids kultur». Det ble stilt krav om økt statlig kulturinnsats, blant annet støtte til kunstnere og åndsarbeidere, til folkeopplysnings-virksomhet, fritidsklubber og andre ordninger for å spre kunst og kultur i hele landet. Riksteateret var i drift fra 1949, Riksgalleriet kom i 1953, og Rikskonsertene kom i 1967. Norsk Kulturråd ble etablert i 1965. Opprettelsen av riksinstitusjonene (de tre R-ene) og Norsk Kulturråd var en satsing på å få sentralt definert høykultur ut til befolkningen. Parallelt foregikk det fra starten av 1950-tallet en utbygging av det lokale kulturlivet i Norge. Til grunn for satsingen lå også et oppdragelseselement, ofte knyttet til folkedannelsesidealet fra de motkulturelle folkebevegelsene. Arbeidet for utbredelse av idretts- og fritidskulturen ble sett som et sunnhets- og samfunnsskapende alternativ. Norsk Tipping (1949) ble etablert, og Statens idrettskontor (STUI) kom året etter. Dermed sikret idrettsbevegelsen seg stabil finansiering. Det ble etablert idrettsanlegg og svømmehaller i hele landet. I 1949 kom en stortingsmelding om støtte til organisert ungdomsarbeid og fritidskultur. Samfunnshusene fikk en todelt rolle som formidlingssentraler for rikskultur og som reisverk for den lokale kulturaktivitet. Den første pressestøtten ble utbetalt i 1969.
Vi nærmer oss 1970-tallet med desentralisert kulturpolitikk i kommunene, uten at det gikk utover satsingen på de store institusjonene. I kulturmeldingene på 70-tallet fikk egenaktiviteten ekstra fokus. Det utvidede kulturbegrep omfattet amatørvirksomhet, idretts- og fritidsaktiviteter. En stortingsmelding om «Kunstnerne og samfunnet» krevde forbedring i kunstnernes levekår.1980- og 90-tallet ble preget av en trend med liberalisering på nær sagt alle områder. Også på kulturområdet. Det begynte på medieområdet med krav om mer mangfold og slutt på NRKs kringkastingsmonopol. De store institusjonene ble mer selvstyrte resultatenheter, basert på prinsippet om armlengdes avstand. Reformer ga mer rammefinansiering og mindre øremerking. Lokalt kulturliv ble tilrettelegger – mer enn produsent, for et kulturliv i skjæringspunktet mellom marked, frivillighet og offentlig sektor. En sentral modell for offentlig finansiering ga ulike støttesatser fra stat, fylke og kommune. Viktige kulturpolitiske tiltak rettet mot barn og unge kom rundt tusenårsskiftet. Det er lovfesting av musikk- og kulturskoler, samt etablering av Den kulturelle skolesekken. I 2007 kom Den kulturelle spaserstokken. Den store reformen for arkiv, bibliotek og museer (ABM) førte til nødvendige og gjennomgående endringer i strukturer. La meg nevne at forvaltningsreformen som trådte i kraft fra 2020 med forslag om overføring av flere kulturoppgaver fra staten til fylkene, er stoppet. Historien om offentlig kulturpolitikk dreier seg naturligvis også om oppbygging av de store institusjonene. Disse kulturinstitusjonene har betydelig ansvar som drivere og utviklere – ikke bare av egne aktiviteter, men også for utveksling og kontakt med frie grupper og miljøer, nasjonale så vel som internasjonale. Institusjonene gir kunstnere de beste rammevilkår for å utøve og utvikle kunst og kultur på høyt nivå, og har en viktig rolle for å forvalte landets kulturarv og samfunnsminne. Det var en stor begivenhet for Norge som kulturnasjon, da praktbygget Den Norske Opera & Ballett ble åpnet i 2008. Mange tiår med uenighet og diskusjoner førte til at det etterlengtede opera- og balletthuset fant sin rette plass – i Bjørvika. Beslutningen ble tatt i 1999. Da lå tomta delvis under vann – i et sterkt trafikkbelastet og forsøplet strøk. Nå har en helt ny bydel reist seg her med et yrende folkeliv. Her ligger fantastiske nye Deichmanske hovedbibliotek til glede for store og små, og snart åpnes det nye Munchmuseet i samme område. Det er jo som en drøm!
To begrep for 2020: den kulturelle grunnmuren og ytringskultur
Det vi kalte «den kulturelle grunnmuren» – den lokale kulturen, er viktig i Norge. Den har hatt sitt utspring både i de motkulturelle bevegelser og i nasjonsbyggingen, slik de summarisk er beskrevet over. Den lokale kulturen er grunnleggende, livet leves lokalt. Den nasjonale kulturen består både av store institusjoner og summen av alle de lokale og regionale tiltakene. Slik henger den nasjonale kulturen sammen og er en helhet – kulturnasjonen. I arbeidet med å analysere utviklingen i perioden med kulturløftet fulgte vi pengene. Vi fikk også innspill fra folk som hadde skoen på. På denne bakgrunnen foreslo utvalget et lokalt kulturløft. Forslaget møtte et behov, og ble godt mottatt i mange kretser. «Grunnmur» er slett ikke tenkt som en statisk og uforanderlig mur, men som et uttrykk for det motsatte – levende lokalsamfunn med endringsevne, åpenhet og mange ulike tilbud. Historie, tradisjoner og tilhørighet hører med. I vår globaliserte og internettbaserte verden, mener jeg at det er viktig å etablere en slags trygghet på egen bakgrunn. Slik trygghet – eller selvrespekt, vil bidra til å møte de nye med åpenhet, gjensidig respekt og interesse. For hva er egentlig norske verdier? Gode verdier som likestilling, tillit og solidaritet. I grunnlovens § 2 står det: «Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.» La meg tilføye at begrepet «Det livssynsåpne samfunn» ikke står i konflikt med dette, men er en nødvendig presisering. For kultur og utvikling skapes i møter mellom mennesker gjennom kontinuerlig utveksling av inntrykk og hendelser. Ingenting er statisk. Slik vil kulturen utvikle seg og bli et mangfoldig og stadig rikere fellesskap med plass til alle. En bevisst og målrettet styrking av den kulturelle grunnmuren bidrar til integrering med naturlig og gjensidig påvirkning og læring. Skal vi få dette til, må vi begynne med barna og de unge. I geografiske områder med barnehager, skoler, fritidsklubber, kulturskoler, idrettslag og deltagelse i ulike organisasjoner.
Det bygger fellesskap, gir mulighet til å bli bedre kjent og motvirker at det utvikler seg parallellsamfunn og motsetninger. Vi trenger også møteplasser for enighet og uenighet. Gjerne i bibliotekene – med diskusjoner, samtaler og ulike tilbud og tilgang på internett og utenlandske medier. Gratis og universell tilgang. Kirker, moskeer og andre trossamfunn er viktige møteplasser for dialog. Mangfoldet må heies fram. Det gir god integrering og sunt mangfold. Bare slik kan vi styrke «det nye norske vi». Vår definisjon av «ytringskultur» er knyttet til mandatets krav om begrunnelse for kulturpolitikken. På den ene side viser begrepet ytringskultur til virksomheter som dreier seg om formidling, vern og videre-føring av materiell og immateriell kulturarv. Dette omfatter museums-, arkiv- og bibliotekvirksomhet samt andre former for kulturvern. På den andre siden viser ytringskultur til det som i vid forstand kalles kunstneriske virksomheter. Det er produksjon og utøvelse av musikk, scenekunst, litteratur, visuelle kunstarter og film, tv, video og dataspill. Ytringskultur viser til den profesjonelle og ikke-profesjonelle utøvelsen av disse uttrykksformer, og til formidlingsaktiviteter, opplæring og utdanning som er knyttet til uttrykksformene. Det viser også til det å tilegne seg slike kulturuttrykk som publikummer. Det er totaliteten av disse aktivitetene og kommunikasjonsprosesser som oppstår på grunnlag av dem, vi mener med begrepet «ytringskultur». Begrep kan virke oppkonstruert. Ordenes innhold forandrer seg over tid. Virkeligheten forandrer seg jo også. Ikke minst i form av sosiale medier. Digitaliseringen og sosiale medier skaper parallelle virkeligheter. De såkalte algoritmene forsterker tendensen. Ytringsfrihetskommisjonen fra 1999 advarte allerede den gangen mot tendensen til at «deloffentligheter befolkningen deltar i, ikke lenger forbindes av en felles overgripende samtale». Det kan utvides til å gjelde lukkede grupper, eller såkalte ekkokammer. Et levende og deltagende demokrati fordrer en felles offentlighet, arenaer for samtaler og åpenhet. Da trenger vi møteplasser, innsikt, engasjement og mot som gjør at ulike meninger kan brytes.
Årvåkenhet i vår tid
I 2017 kom det ut en bitteliten og tankevekkende bok: «Om tyranni» av Timothy Snyder. Snyder er professor i historie, og har spesialisert seg på Det tredje riket og Holocaust. Han peker på at det politiske klimaet i USA og Europa er i endring. Snyder advarer mot å tro at «vår demokratiske arv automatisk beskytter oss», og skriver: «Vi er ikke klokere enn de europeere som så demokratiet bukke under for fascisme, nazisme og kommunisme i det forrige århundre.» Fordelen vi har, er at vi kan lære av deres erfaringer. Tiden for å gjøre det er inne nå!
Så lister han opp 20 lærdommer og begrunner hvorfor:
- Adlyd ikke på forhånd
- Forsvar institusjonene
- Vær på vakt mot ettpartistaten
- Ta ansvar for verdens ansikt
- Husk yrkesetikken
- Vær på vakt mot paramilitære
- Vær reflektert hvis du må bære våpen
- Stikk deg ut
- Vis omsorg for språket
- Tro på sannheten
- Undersøk
- Se folk i øynene og slå av en prat
- Utøv politikk med kroppen
- Skap deg et privatliv
- Bidra til gode formål
- Lær av medmennesker i andre land
- Lytt etter farlige ord
- Bevar roen når det utenkelige kommer
- Vær patriotisk
- Vær så modig du kan.
Går verden av hengslene? Jeg tror ikke det. Men vi må være på vakt og ikke ta noe for gitt. Heller ikke demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Med dette vil jeg utfordre NOKU, kunstnere og kulturarbeidere, og alle engasjerte mennesker til å være årvåkne, bruke ytringsfriheten og ta ansvar. Da blir det bra!
Om forfatteren
Anne Enger (født 1949) var stortingsrepresentant og leder i Senterpartiet, kulturminister 1997–1999, også fungerende statsminister i 1998 og fungerende olje- og energiminister i 1999. Fra 2004–2015 var hun fylkesmann i Østfold. Hun har vært styreleder i Nationaltheatret og er nå blant annet styreleder i Oslo Kammermusikkfestival og Teater Innlandet. Hun er medlem i Den norske nobelkomite.