Om to uker er det stortingsvalg i Norge. Det er knyttet stor spenning til hvordan sammensetningen av de 169 stortingsrepresentantene som er på valg vil se ut etter valgdagen. I valgkampens siste uker kappes partiene om å løfte viktige politiske saker og sette dagsorden i media både lokalt, regionalt og nasjonalt. Dessverre er det som vanlig ett politikkområde som stort sett glimrer med sitt fravær i de mange valgløftene som presenteres på radio, tv og på stand; nemlig kulturpolitikken.
Nylig viste NRK i en større sak at ingen av de norske mediehusene sine valgomater inneholder kulturspørsmål. Dette er skuffende og rett og slett et varselskudd til oss som brenner for kunst og kultur: nå må vi heve røsten og spisse blyantene! Som velgere og som kulturarbeidere må vi utfordre både media og politikere til å diskutere og løfte forskjellene i partienes kulturpolitikk.
«Kultur er ikke blant de temaene som velgerne legger mest vekt på når de skal stemme», uttaler redaksjonell leder i VG til NRK. Samme uke trykkes et leserinnlegg i Adresseavisen som omtaler uteblivelsen som «valgomatenes voksende ukultur», og påpeker at mediene ville fått langt mer kritikk om valgomaten hadde droppet helse, økonomi eller energipolitikk.
Så hvem har egentlig rett? Er det en rett og slett en vedvarende ukultur i valgkampen at både medier og politikere ikke bryr seg om kulturspørsmål? Er det bare vi kulturarbeidere og kunstnerne sjøl som egentlig er opptatt av kulturspørsmål? Vil folk flest ikke bry seg dersom den offentlige finansieringen av kultur blir kuttet drastisk og kulturinstitusjonene skal finansieres av publikums kjøpekraft?
For å ta det siste først. I en kronikk i Klassekampen i juni skriver undertegnede følgende: Så kan man kanskje tenke at det stort sett bare er kulturfolk som mener kulturen er så viktig, men nei: Kulturdirektoratet la i januar frem en undersøkelse som viser at sju av ti nordmenn vil øke eller beholde den offentlige finansieringen av kunst og kultur. I mai kom det en undersøkelse fra organisasjonen NPU (Norsk Publikumsutvikling) som bekrefter at et stort flertall av velgerne er positive til at kunst og kultur skal støttes av det offentlige.
Et stort flertall av ‘folk flest’ vil altså beholde den offentlige finansieringen av kultur. Det er et viktig signal til politikerne, for nå står det mye på spill: Norges nest største parti (på målingene akkurat nå), vil kutte kulturutgiftene i Statsbudsjettet drastisk. I juni la Norsk kulturforum og Fagforbundet frem en ny rapport som viste at hele 44% av norske kommuner har kuttet i kulturbudsjettene siste året. Kunstnere over hele landet har i hele 2025 ropt varsko over at kulturtilbudet rives systematisk ned. I en kronikk i Dagsavisen skriver en samlet allianse av kunst- og kulturorganisasjoner; «Kultur og det frie ordet er av stor betydning for sivil motstandskraft, står det i Totalberedskapsmeldingen. Likevel rives det kulturelle tilbudet nå ned, systematisk, kommune for kommune. Vi står midt i en farlig kulturell nedrustning, mens landet snakker om opprustning. Derfor samler vi oss nå til et nasjonalt kulturopprør.»
På Norges største kulturpolitiske møteplass, Kulturytring i Drammen i juni, samlet 230 kulturorganisasjoner seg og presenterte 300 programposter om kulturpolitikk og kunstens kraft i samfunnet. Årets mangfoldige program ble også preget av den urolige samtiden vi lever i. Mens verden rundt oss konsentrerer seg om opprustning, kuler og krutt, ble Kulturytring en arena som med full kraft viste verdien av de andre K’ene; kunsten og kulturens sentrale plass i demokratiet, for ytringsfriheten og i den nasjonale beredskapen.
For kjære velgere, politikere og media: Dette er også kjernen i kulturpolitikken. Det handler ikke bare om bevilgninger til Nationaltheatret, kulturskoler, spel, bibliotek og festivaler (som tross alt er mer enn viktig nok i seg selv!). Som totalberedskapsmeldingen skriver: Kultur er avgjørende for levende og trygge lokalsamfunn over hele landet. Eller som NRK skriver om i reportasjen «Vårt effektive vern mot tyranni», det er bibliotek, frivilligheten og lokalaviser som erførstelinjen i forsvaret av det norske demokratiet.
Kulturpolitikken er derfor bokstavelig talt livsviktig for det norske demokratiet. Likevel glimrer den med sitt fravær i alle de store partilederdebattene.
Som man roper i skogen, får man svar – heter det. Skyldes uteblivelsen at kultursektoren selv ikke tar nok ansvar for å løfte kulturpolitikken i valgkampen? Er det politikere som bevisst unngår å snakke om kulturpolitikk fordi de antar at det ikke sanker stemmer? Står det ikke nok på spill for velgerne til å la kulturspørsmål være tunga på vektskåla når de skal avgjøre hvem de skal stemme på?
Jeg tror det kanskje har oppstått en ukultur i valgkampen hvor påstandene over i verste fall bekrefter og forsterker hverandre. Kulturorganisasjoner drives ofte med marginale budsjetter og det å nå igjennom på de sentrale arenaene på Arendalsuka kan være en for kostbar affære, noe som igjen betyr at kultur kun står for 2,6 % av programmet i Arendal. Samtidig har kultursektoren selv kanskje vært preget av en ukultur, hvor vi ikke alltid klarer å løfte de virkelig store eller viktige kultursakene i flokk, men heller driver millimeterkriger om kulturkroner mellom de ulike delene av bransjene.
Når det er sagt så har mange kulturorganisasjoner, kunstnere og kultursjefer de siste årene prøvd å sette dagsorden, og ropt seg hese av bekymring over de mange kulturkuttene som foregår i kommunene akkurat nå. Og vi er mange som frykter for både kommende statsbudsjetter og kommunebudsjetter.
Derfor oppfordrer jeg herved både kulturlivet sjøl, velgerne, media og politikerne til å være med å snu en potensiell ukultur i valgkampen – til mer kultur i valgkampen.