Politisk styring – kunstnerisk frihet

Armlengdeprinsippet fordrer kulturpolitikk
Det er en misforståelse at armlengdesprinsippet betyr at politikere skal trekke seg ut av kulturfeltet. Tvert imot. Mangset er tydelig på at ingen seriøse debattanter stiller spørsmål ved at politiske myndigheter kan og bør drive overordnet kulturpolitisk styring. At politiske myndigheter ønsker å demokratisere kulturen og bringe kunst ut til alle, er i seg selv ikke et brudd med prinsippet.^[1]

Legitime virkemidler i politisk kulturstyring omfatter blant annet:

• vedtak av budsjett og økonomiske rammer,
• fastsettelse av overordnede kulturpolitiske mål,
• opprettelse og innretting av ordninger, institusjoner og programmer,
• vedtak av regelverk, lover og generelle prinsipper for forvaltningen,
• krav om åpenhet, habilitet, etterprøvbarhet og rapportering.

KS’ refleksjonshefte om armlengdes avstand understreker at samfunnet trenger uredde og engasjerte kulturpolitikere som er trygge på eget handlingsrom og som løfter kulturpolitikken på den politiske agendaen.^[2]
Armlengdes avstand skal ikke gjøre kulturpolitikken innholdsløs. Det skal gjøre den ryddig.

Hvor går grensen?
Vanskeligheten ligger i forskjellen mellom overordnet styring og innholdsmessig detaljstyring. Det finnes ikke alltid et skarpt skille. Selv et legitimt mål som «kunst ut til alle» kan få kunstneriske og programmessige konsekvenser. Dersom en regional teaterscene forventes å nå et bredt publikum, kan det indirekte påvirke repertoarvalg. Dersom et tilskudd prioriterer barn og unge, påvirker det hvilke uttrykk og formidlingsformer som blir mer aktuelle.

Dette betyr ikke at slike mål er illegitime. Det betyr at de må formuleres og forvaltes med bevissthet om hva de faktisk leder til. Det er nettopp i dette grenselandet at armlengdes avstand kommer under press. Markeringsår, inkluderingskrav og tematiske føringer kan gi kort vei fra overordnede mål til opplevelse av innholdsstyring, dersom kravene blir for detaljerte.^[3]

Faren går i begge retninger: For mye politisk styring – særlig styring som griper inn i konkrete kunstneriske valg – truer den kunstneriske friheten og kan over tid svekke kunstens evne til å være en uavhengig, kritisk og fornyende kraft.

For lite politisk styring kan også være et problem. Offentlige midler skal fordeles på demokratisk grunnlag, og folkevalgte har ansvar for hvordan fellesskapets ressurser brukes.

Dersom politiske myndigheter fraskriver seg for mye styring, kan det lede til lukket ekspertmakt, svakt demokratisk eierskap eller uklare prioriteringer.
Både fagorganer og administrasjon kan ha egeninteresser. Selv om armlengdes avstand handler om å sikre kulturfaglig kompetanse, gir den ingen garanti for nøytralitet. Åpenhet, hensyn til habilitet og demokratisk forankring må fortsatt stå sentralt når en avgjørelse fattes, om det er på politisk, faglig eller administrativt nivå.

Mangset advarer også mot at armlengdemodellen kan få korporative trekk dersom kunstnerorganisasjoner eller særinteresser får for stor innflytelse over offentlige midler uten tilstrekkelig åpenhet og demokratisk kontroll med rammene.[4]

[1] Mangset (2011/2012), blant annet drøftingen av demokratisering av kulturen og kunst ut til alle
[2] KS, Et refleksjonshefte om armlengdes avstand-prinsippet (2023), innledning og kapittel 1.
[3] Mangset (2011/2012), drøftingen av inkluderingsmeldingen og debatten om teaterfeltet.
[4] Mangset (2011/2012), særlig drøftingen av fordeler og ulemper ved armlengdemodellen.