Idehistorisk bakgrunn
Kunstens autonomi
Armlengdesprinsippet har en idehistorisk forhistorie. Professor emeritus i kulturstudier Per Mangset peker på at kunsten i løpet av 1700- og 1800-tallet gradvis ble skilt ut fra andre samfunnsinstitusjoner og etablert som et relativt autonomt sosialt felt. Kunsten ble løsrevet fra kongemakt og kirke, måtte i økende grad forholde seg til et marked, fikk sine egne institusjoner og organisasjoner, og den frie kunstneren trådte fram som en tydelig historisk figur. Da den moderne kulturpolitikken ble etablert som et mer selvstendig politikkområde etter andre verdenskrig, ble armlengdesprinsippet en måte å beskytte denne autonomien på.[1]
Kunstnerisk autonomi betyr ikke at kunsten står utenfor samfunnet. Kunstnere er borgere, institusjoner er organisasjoner, kulturfeltet er avhengig av finansiering, publikum, rettigheter og infrastruktur. Autonomi betyr heller ikke at kunsten skal være hevet over kritikk. Det betyr at vurderingen av kunstens innhold og kvalitet ikke bør underlegges politisk instruksjon eller partipolitisk nytte.
Totalitære erfaringer
Den umiddelbare historiske koblingen til prinsippet er erfaringene med politisk bruk og misbruk av kunst og kultur i totalitære regimer på 1900-tallet. Fasistiske, nazistiske og kommunistiske regimer brukte kunst og kultur til ideologisk mobilisering, propaganda, sensur og sosial kontroll. I slike regimer var det ikke bare kulturinstitusjonene som ble styrt. Selve forståelsen av hva kunst skulle være, hvem den skulle tjene, og hvilke uttrykk som kunne tåles, ble underlagt politisk makt og instrumentalisering. [2]
Denne erfaringen forklarer hvorfor prinsippet har hatt en særlig sterk stilling i liberale demokratier. Kunstnerisk frihet handler ikke bare om den enkelte kunstners arbeidsvilkår. Den handler også om samfunnets evne til å tåle uenighet, kritikk, satire, ubehag og uttrykk.
Når staten, fylkeskommunen eller kommunen støtter kunst og kultur, må den samtidig bygge inn vern mot at den samme makten bruker støtten til å styre innholdet. Offentlig finansiering gjør ikke prinsippet mindre viktig; den gjør prinsippet mer nødvendig.
Arts council-modellen i Storbritannia
I kulturpolitisk sammenheng forbindes armlengdes avstand særlig med den britiske arts council-modellen. Mangset beskriver Storbritannia som armlengdesprinsippets hjemland. Etter andre verdenskrig ble Council for the Encouragement of Music and the Arts (CEMA), etablert under krigen, videreført og omformet til Arts Council of Great Britain. John Maynard Keynes spilte en sentral rolle i denne utviklingen.[3]
Den britiske modellen bygget på en grunnleggende skepsis mot at staten skulle blande seg inn i kunstneriske beslutninger. Staten kunne bevilge penger, men vurderingen av kunstnerisk kvalitet og fordelingen av støtte skulle i størst mulig grad overlates til et uavhengig, kunstsakkyndig organ. Modellen ga dermed et organisatorisk svar på et demokratisk dilemma: Hvordan kan staten støtte kunst uten å gjøre kunsten til statens forlengede arm?
Arts Council of Great Britain ble etablert ved kongelig charter i 1946. Rådet skulle bestå av uavhengige personer med kunstfaglig tyngde, og det skulle arbeide gjennom fagutvalg på ulike kunstfelt. Modellen ble senere en inspirasjonskilde for kulturråd i en rekke land, blant annet Nederland, Irland, Canada, Australia og New Zealand, og den fikk også betydning for utviklingen av både nordiske kulturråd og Norsk kulturråd.[4]
Samtidig er arts council-modellen ikke en ren eller enkel oppskrift. Mangset understreker at armlengdesprinsippet sjelden finnes i rendyrket form. I praksis finnes det en glidende skala mellom direkte politisk styring og kunstnerisk autonomi, og ulike land plasserer seg forskjellig på denne skalaen.
Storbritannia har hatt en sterk symbolsk armlengdemodell, men også der har departementer, budsjetter, mål og styringsregimer påvirket kulturlivet. Frankrike trekkes ofte fram som en motpol med sterkere departemental styring, mens de nordiske landene gjerne har kombinert sterke kulturdepartementer med kulturråd og fagorganer med varierende grad av autonomi.[5]
Armlengde som prinsipp og som organisasjonsmodell
Mangsets skiller mellom to måter å bruke armlengdes avstand på.
Den første er armlengdes avstand som et bredt kulturpolitisk prinsipp. I denne betydningen handler det om at politiske beslutningsorganer ikke bør blande seg direkte inn i konkrete kunstneriske beslutninger. Politikere bør ikke bestemme hvilke stykker teatrene skal sette opp, hvilke filmer som skal produseres, hvilke kunstnere som skal få stipend, eller hvordan et kunstnerisk uttrykk skal utformes.
Den andre er armlengdes avstand som en organisasjonsmodell. Da handler det om at staten eller andre offentlige myndigheter delegerer myndighet til å fordele kunst- og kunstnerstøtte til et uavhengig, sakkyndig organ – et arts council eller et tilsvarende råd, på armlengdes avstand fra politiske myndigheter. I denne forstand er prinsippet ikke bare en norm, men også en forvaltningsmodell.
Disse to betydningene må holdes fra hverandre. En kommune kan ha god armlengdepraksis uten å ha et stort, formelt kunstfaglig råd etter britisk modell. Omvendt kan en organisasjon ha et formelt råd, men likevel ha svak armlengde dersom rådet ikke har reell faglig frihet, dersom kriteriene er politisk detaljstyrende, eller dersom politiske aktører likevel instruerer i enkeltsaker.
Mangset formulerer kjernen slik: Enkeltbeslutninger som forutsetter kunstfaglig skjønn, bør ikke gjøres av politikere, men av personer med kunstfaglig kompetanse.[6]
Den viktigste lærdommen er at organiseringen må samsvare med vurderingene som skal skje. Jo mer en avgjørelse bygger på kunstnerisk eller kulturfaglig kvalitet, desto sterkere bør avstanden være mellom politisk behandling og den konkrete faglige vurderingen.
«Kulturpolitikkens grunnlov»
Armlengdesprinsippet omtales også som «kulturlivets grunnlov». Mangset viser til at begrepet i kulturpolitisk litteratur kan forstås som et slags grunnprinsipp for organiseringen av statlig kunststøtte.[7]
Uttrykket sier noe om hvilken vekt prinsippet har i kulturpolitikken. Sammenligningen med en grunnlov peker på at prinsippet skal fungere som en grunnleggende, beskyttende ramme for hele politikkfeltet – en ramme som ordinære politiske flertall ikke uten videre bør gripe inn i, og som også binder flertallet selv. Det er en normativ metafor som uttrykker at prinsippet bør ha høy kulturpolitisk status.
Etter grunnlovsrevisjonen i 2004 fikk Grunnloven § 100 sjette ledd det såkalte infrastrukturkravet: Statens myndigheter skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Dette er ikke det samme som armlengdeprinsippet, men det gir en viktig demokratisk ramme for å forstå hvorfor kunst- og kulturpolitikk er knyttet til ytringsfrihet. Ytringsfrihetskommisjonen understreket at kunst har særegne funksjoner som ytringer, og at ytringsfriheten i kunsten forutsetter både rettslig vern og reelle ytringsmuligheter. [8]
I forarbeidene til endringene i kulturloven er dette koblet til kulturfeltet: Departementet viser til infrastrukturkravet som begrunnelse for å tydeliggjøre at offentlige virkemidler på kulturfeltet er sentrale for ytringsfriheten, og til at armlengdeprinsippet skal verne kunstnerisk og kulturfaglig autonomi innenfor økonomiske og juridiske rammer og overordnede mål.[9]
Prinsippet skal beskytte kunstnerisk frihet og ytringsfrihet ved å hindre at offentlig finansiert kunst blir et instrument for skiftende politiske flertall. Det skal sikre mangfold ved at en bred faglig vurdering – ikke politisk smak eller konsensus, er det som avgjør hva som mottar tilskudd. Og det skal verne en åpen, kritisk offentlig samtale ved å la kunsten utfordre rådende maktforhold og forestillinger.
Med «kulturlivets grunnlov» menes en forventning om at prinsippet bør ligge fast over tid, også når det er ubehagelig for det politiske flertallet å la kunsten få utfolde seg fritt.
[1] Mangset (2011/2012), s. 5, om kunstfeltets historiske autonomisering
[2] Mangset (2011/2012), s. 5. Med instrumentalisering menes her at kunst og kultur brukes som middel for politiske, ideologiske eller andre eksterne mål, snarere enn å bli vurdert på sine egne kunstneriske eller kulturfaglige premisser.
[3] Mangset (2011/2012), gjennomgangen av den britiske arts council-tradisjonen; se også Nätverkstan (2023), bakgrunnskapittelet.
[4] Mangset (2011/2012), om Arts Council of Great Britain og senere kulturråd i andre land.
[5] Mangset (2011/2012), s. 49-50, om idealtypiske modeller og de nordiske mellomposisjonene.
[6] Mangset (2011/2012), s. 5-6.
[7] Mangset (2011/2012), med henvisning til blant annet Jørn Langsted, Spændvidder – om kunst og kunstpolitik (2010).
[8] Grunnloven § 100 sjette ledd ble tatt inn ved grunnlovsrevisjonen i 2004. Se NOU 2022: 9 kap 14 om infrastrukturkravet og dets betydning for kunst og kultur.
[9] Prop. 6 L (2024-2025), kapittel 1, 5, 7 og merknadene til lovforslaget.