Styret i Norsk kulturforum Viken
Marja Lyngra Høgås, styreleder
Henrik Eurenius, nestleder/fungerende styreleder
Berit Inger Øen, styremedlem
Jon Henrik Solhei, styremedlem
Knut Olav Brekkelund Sæves, styremedlem
Ole-Henrik Holøs Pettersen, vara
Tone Ulltveit Moe, vara
I Stortingsmelding 8, (2018/2019) “Kulturens kraft – en kulturpolitikk for fremtiden”, løftes kultur frem som et viktig politikkområde, om ikke det viktigste. I meldingen vektlegges kulturens betydning som samlende kraft og et samfunnsutviklingsverktøy, instrumentell og med egenverdi som former oss, knytter bånd og utvikler oss som mennesker.
I arbeidet med stortingsmeldingen ble framtidsscenarier en viktig del av prosessen. Her ble det avdekket, ikke overraskende, at demografiske endringer med en stor andel eldre og en omstilling av oljeindustrien, vil føre til svekkede økonomiske rammer nasjonalt. Og med dette som konsekvens blir det trolig mindre rammeoverføringer fra stat til kommuner. I anledning Covid-19 pandemien har en tidligere spådom om mindre økonomiske rammer for kultursektoren akselerert og truffet oss allerede nå.
Anne Britt Gran professor i kulturpolitikk og kulturforståelse ved Handelshøyskolen BI, formulerte det slik på kulturrådets konferanse, Konferanse om kultur etter korona – «Kultur å leve av» –i kriser er det bare to ting mennesker trenger, mat og kultur.
Budsjettprosesser lokalt tar utgangspunkt i at lovpålagte oppgaver prioriteres først, herunder tunge sektorer som skole og helse. Ofte er kampen om budsjettmidlene preget av silotenking, og det er derfor uvanlig at midler flyttes mellom områder i en kommune. Når de økonomiske rammene blir mindre blir prioriteringene tøffere, og sektorer uten en tydelig lovforankring kan rammes.
Hva med kulturloven? Kulturloven er åpen i sin form. Intensjonen med dette er god, men konsekvensen er over tid skadelig. Kulturloven sier tydelig at kommuner skal bidra til å fremme kvalitet og profesjonalitet i kunst og kultur. Men den sier ikke hvordan. I dette ligger det et stort politisk handlingsrom til å utvikle kunst og kultur lokalt med utgangspunkt i stedlige muligheter og identitet. Når dette mulighetsrommet kan misforståes som at kommunen ikke har et kulturoppdrag, rakner lovens betydning i det kommunale forvaltningsleddet. Den administrative og politiske oppfatningen er redusert til en oppfatning av at bibliotek og kulturskole er det eneste lovpålagte kulturoppdraget. Med det som bakteppe taper kulturfeltet.
Hvordan skal kunst og kultur kunne vokse og utvikle sine områder sett i lys av dette? På den ene siden har vi en erkjennelse av viktigheten av kunst og kultur for den enkelte borger og samfunnet som helhet, på den andre side, ikke et lovverk som er tydelig nok.
Norsk kulturforum Viken mener kultursektoren er en del av løsningen på fremtidens utfordringer for kommunene. Derfor mener vi at en styrket kulturlov vil være nyttig og nødvendig. NOKU Viken viser til “rapport om kulturloven” lagt frem i mai 2018 fra Norsk kulturforum sentralt. Kunnskapsgrunnlaget til rapporten er hentet fra en undersøkelse som tar utgangspunkt i kulturlovens praktiske betydning, gjennomført med respondenter fra den kommunale kultursektoren. Kort oppsummert konkluderer rapporten med at kulturloven trenger en veileder, forskrift og presisering. Definerte ansvarsområder både administrativt og politisk. En begrunnelse for hvilken kompetanse, og hvilke ressurser som trengs. Og ikke minst en instans for kontroll, etterprøving og evaluering av det kommunale kulturarbeid.
Mennesker er skapende og sosiale av natur, så viktigere enn noen gang er det å bidra til god helse og livskvalitet, sosiale møteplasser, opplevelser og skaperglede for innbyggerne lokalt. Altså, vi trenger en styrket kulturlov, ikke en lov som hindrer det lokale handlingsrommet, men en lov som er så sterk i sin natur at den ikke gir rom for å velge bort kunst og kultur som fag- og politikkområde.
Den greske fiolinisten og dirigenten Leonidas Kavakos sier det meget treffende, og sammenfatter essensen i kronikken godt.
«I våre siviliserte samfunn er kultur det første som blir kuttet når det kommer økonomisk trøbbel, i stedet for at det er det første vi anstrenger oss for å styrke. Hvis det er noe som virkelig gjør oss rike, er det kultur, ikke penger.»