Gå til innholdet

Spenningsfelt: kultur for barn og unge

Vi skal få vår aller første stortingsmelding for barn- og ungdomskultur, og i den forbindelse har Norsk kulturforum sammenfattet den kunnskapen som vårt nettverk besitter, og sett på de utfordringene som eksisterer på barne- og ungdomskulturfeltet i dag i kommunal sektor.

Kommunen har både før og etter 70-tallet tatt et betydelig ansvar for utviklingen av barne- og ungdomskulturfeltet. Men nedbyggingen av den kommunale kultursektoren på 80 og 90-tallet fikk store konsekvenser på kulturtilbudet for barn og unge. Det at kommunene fikk mer frihet til å prioritere etter at det statlige sektorbaserte kulturtilskuddet opphørte, har ført til et svært varierende tilbud for barn og unge i kommunen. Det er også mye som tyder på at de kommunale kulturtilbudene som ikke var lovpålagte mistet fotfeste etter nedbyggingen som for eksempel fritidsklubben, mens det frivillige kulturlivet og de sterke, lovpålagte lokale kulturaktørene som kulturskole og folkebiblioteket ble derimot værende og videreutviklet.

Les mer her om uviklingen av feltet. 

Konsekvensene har blitt: svært varierte kulturtilbud:
Ut ifra det historiske perspektivet så ser man at innsatsen på barne- og ungdomskulturfeltet i kommuner og fylkeskommuner har utviklet seg til å være svært variert. Noen kommuner har barn og unge som politiske prioriteringer, andre har det ikke. For eksempel er det allerede kommuner som har fritidskort for barn og unge som gir tilgang til gratis fritidsaktiviteter, noen kommuner har utviklet et kunst- og kulturtilbud i barnehagene etter modell fra den kulturelle skolesekken, noen kommuner bruker betydelige egne midler til å utvide den kulturelle skolesekken for elevene i kommunen. Og det finnes mange eksempel på festivaler og andre kulturtiltak rettet mot barn og unge i kommunal regi. I tillegg eksisterer det i kommunen og fylkeskommunen andre lokale kulturaktører, både profesjonelle og frivillige, som også er viktige for den lokale barne- og ungdomskulturen. Men dette varierer altså ut ifra hvilke aktører og ressurser som man har i kommunen og fylkeskommunen. Kulturutredningen 2014, viste at den økonomiske innsatsen på barne- og ungdomsfeltet, når man ser bort fra de lovpålagte tjenestene som kulturskole og bibliotek, er avhengig av kommuneøkonomi og politiske prioriteringer.  

Uforutsigbar økonomi:
Det er også slik at vi i dag står ovenfor en mye sterkere prosjektfinansiering av det kommunale kulturlivet, og dette er noe vi spesielt ser innenfor barne- og ungdomskulturfeltet. Dette kan eksemplifisere med private midler som gjennom ulike stiftelser som Sparebankstiftelsen og Cultiva og statlige midler som BUFDIR: Nasjonal tilskuddsordninger for inkludering av barn i lavinntekstfamilier, IMDI, integreringstilskudd, Kulturrådet, regionale ordninger, men også internasjonal prosjektfinansiering gjennom nordiske støtteordninger og EU-programmer der Norge er deltakende part, slik som Erasmus +, og EØS-midler. Slik prosjektfinansiering øker ulikheten i tjenestetilbudet kommuner imellom, og skaper også uforutsigbare driftsrammer for kulturtilbudet.  Hvor stor andel disse prosjektmidlene utgjør for de kommunale budsjettene finnes det ingen oversikt over. Norsk kulturforum gjennomfører for tiden en kartlegging hvor en av målsettingene nettopp er å undersøke hvilke kulturpolitiske tiltak som eksisterer ute i kommune-Norge, og videre hvordan de finansieres. Kartleggingen vil være ferdig i november 2019.

Barn og unge medvirker
Et sterkt utviklingstrekk i dagens samfunn er medvirkning, og unges rett til medvirkning. Gjennom kulturmeldingene på 1970-tallet og videre på 80- og 90-tallet ble kulturlivet stadig mer institusjonalisert der organiserte fritidstilbud og aktiviteter vann plass på bekostning av de mer åpne møteplassene for barn og unge, der målgruppen har hatt medbestemmelse og utvikling av selvorganiserte aktiviteter. I dag ser vi at medvirkning er sterkt på vei tilbake, på tvers av både sektorer og målgrupper. Ungdoms rett til medvirkning ble blant annet lovfestet i den nye kommuneloven. Dette får konsekvenser for kulturtilbudene rettet mot barn og unge, og arbeidsmåtene ovenfor målgruppen.

Lokale spenningsfelt i kultursektoren for barn og unge

Oppsummert kan man si at det er DKS, kulturskolen, folkebiblioteket, UKM og det frivillige kulturlivet som har vært de sterke og mest fremtredende lokale kulturaktørene for barn og unge de siste 20 årene. Fritidsklubbene mistet fotfeste i forhold til de mer organiserte fritidsaktivitetene. I dag finner man en rekke spenningsfelt og utviklingstrekk i lokalsamfunnet, og nedunder skal vi presentere noen av disse:

Spenningsfelt 1: Kulturskolen som lokalt ressurssenter
Kulturskolen ble gjennom lovfestingen i opplæringsloven i 1997 en sterk lokal kulturaktør for barn og unge ved at alle kommuner skal ha et kulturskoletilbud. Med lovfestingen av kulturskolene fulgte ikke bare en videre utbredelse av dette tilbudet til alle landets kommuner, men også en utvidelse av kulturskolenes oppgaver og mandat til å inkludere flere kunstsjangre.  I dag har man vedtatt en rammeplan som alle kommuner kan velge å vedta og bruke som mal for drift av kulturskolen, men å bruke denne rammeplanen er ikke en statlig føring. For tiden arbeider for eksempel Norsk kulturskoleråd mot at kulturskolene skal bli lokale ressurssentre som skal koordinere kommunens innsats på barne- og ungdomskulturfeltet («Kulturskoleløftet. Kulturskole for alle.» 2010). Mange steder er det kulturskolen som har ansvar for DKS og som fungerer som produsent i denne ordningen. Rammeplanen til kulturskolen legger opp til et betydelig samarbeid med skolen gjennom breddeprogrammet, samtidig som de legger opp til spesialisering og talentutvikling.

At kulturskolen definerer seg først og fremst som et skoleslag og ikke kulturaktør, gjør at det er ulike innfallsvinkler til organiseringen av kulturskolen som virksomhet innenfor den kommunale forvaltningen. Dette medfører en stor variasjon i hvordan kommunen organiserer kulturskolen. Noen kommuner organiserer den under oppvekstsektoren, andre steder ligger kulturskolen under kultursektoren. Den ulike organiseringen og den kompetansen som kulturskolen har i dag, åpner opp for ulike problemstillinger lokalt. Vi skisserer noen av dem nedenfor:
- Hva skal være innholdet i DKS og i barne- og ungdomskulturfeltet? Skal det offentlige produsere det selv, slik som i kulturskolen, eller skal man tilrettelegge for at andre kunstaktører skal inn og bidra på feltet?
- Er kulturskolene regnet som utdanning eller ressurssenter/kulturarena, og har kulturskolene en bred nok kompetanse på hele barne- og ungdomsfeltet, for eksempel når det gjelder ungdomsarbeid i fritidsklubbene?  
- Dersom kulturskolen skal gjøres om til et ressurssenter, må vi også snakke om hvordan kulturlivet organiseres i kommunene på generell basis. Mange steder i landet er kulturskolen organisert under oppvekstsektoren sammen med skole og barnehage, og ikke sammen med den øvrige kultursektoren. Hvordan kan man benytte seg av synergiene og sammenhengen i den helhetlige kulturpolitikken for barn og unge dersom ikke ressurssenteret skal være organisert sammen med den øvrige kultursektoren i kommunen?
- Når kulturskolen alle barn og unge?


Spenningsfelt 2: Hva skal Den kulturelle skolesekken være lokalt, regionalt, nasjonalt?
Samarbeidet mellom skole og kultursektor har helt siden innføringen av Den kulturelle skolesekken vært utfordrende, og flere har stilt spørsmål ved om nytteverdien og læringsutbyttet for elevene er godt nok. Det er et spenningsfelt mellom skolen og DKS som åpner opp for spørsmål om hva Den kulturelle skolesekken skal være? Skal den være en forlengelse av læreplanen der kunstopplevelse skal underbygge læringsmålene i de ulike fagene, eller skal den være en selvstendig kunstopplevelse.
Andre spenningsfelt er mellom DKS lokalt og regionalt. Det er variasjoner mellom de ulike fylkeskommunene i hvor stor grad man selv utvikler ordningen regionalt. Det er også store ulikheter i hva som er innholdet i DKS lokalt i kommunene. Dette åpner opp for spørsmål om hva som skal være innholdet i DKS, skal det være en ordning eller skal den være todelt. Hvordan sikre kvaliteten i de ulike DKS-ordningene?
Omleggingen av DKS i 2015 åpner også opp et spenningsfelt mellom fylkeskommunene og Kulturtanken. Mandatet som Kulturtanken fikk om å bidra til økt forståelse for skolen som kunstarena – og være en koordinerende enhet i det arbeidet, har vært positivt tatt imot av fylkeskommunene. Men, det har blitt stilt spørsmål ved størrelsen til Kulturtanken og den øvrige virksomheten til etaten. Arbeidet som gjøres i fylkeskommunen som koordinerer og formidler av DKS-ordningen har blitt oppfattet som velfungerende før Kulturtanken oppstod. Og det har vært vanskelig å se hvilken ny verdi etaten skal ha ovenfor det arbeidet som foregår i fylkeskommunen.


Spenningsfelt 3: Skolen som kunst og kulturarena
Skolen som kunst og kulturarena har lenge vært forankret i skolens formål og verdigrunnlag.  Den nye overordnede delen av læreplanverket beskriver at skolen skal utvikle elevenes estetiske sans ved å legge til rette for møter med ulike kulturelle uttrykk og skapende læringsprosesser, blant annet gjennom estetiske uttrykksformer. Skolen har blitt en betydelig kunstarena gjennom Den kulturelle skolesekken. Men dessverre møter man på utfordringer mellom kultursektoren og utdanningssektoren når de kommer til skolen som kunstarena. I skolen er det en stor mangel på kompetanse blant lærerne i de estetiske fagene. Dette skaper utfordringer for den Kulturelle skolesekken som i mye større grad hadde fått merverdi i skolen dersom elevenes kunstopplevelse hadde blitt ivaretatt i forkant og etterkant av kunstkompetente lærere. Lærere som har forståelse for og kompetanse innen kunst for barn og unge vil kunne bearbeide og formidle kunstens rolle og betydning for elevene, og opplevelsen vil dermed bli en større integrert del av skolen.

Det skaper også utfordringer for barn og unges kulturelle utdannelse.  Regjeringens nye strategi for å styrke de estetiske fagene inneholder ingen krav, og er dermed altfor svak til å medføre en faktisk styrking av fagene.  Andre prioriteringer i skolen går ofte på bekostning av de estetiske fagene.  Flere spørsmål reiser seg: Hvordan skal man få skolen til å prioritere å ansette lærere med kompetanse på de estetiske fagene? Hvordan skal man få skolene til å tilby videreutdanning for lærere uten kompetanse? Hvordan skal skolebyggene få lokaler som er egnet for kulturformål, slik som egnede øvingsrom, fremvisningslokaler og verksteder, og hvordan kan man sikre at nye skolebygg blir bygget som egnede kulturhus for barn og unge, som også gjør skolen mer attraktiv som arena for lokale lag, foreninger og kulturvirksomhet?

Spenningsfelt 4: Samordning og sektoroverskridende samarbeid om barn og unge i kommunal sektor. Hvem har ansvar for politiske målsettinger for å skape gode oppvekstmiljøer for barn og unge? Helse, oppvekst, frivilligheten eller kultursektoren? Barne- og ungdoms oppvekstmiljø er sektoroverskridende og tilhører ikke bare kultursektoren eller oppvekstsektoren, men berører for eksempel også helsesektoren. I Folkehelsemeldingen som kom tidligere i 2019, blir kultur- og fritidstilbud for barn og unge trukket frem som vesentlige faktorer i et godt nærmiljø. Men det er utfordrende i kommunal sektor å samarbeide på tvers av sektorer. Norsk kulturforums nettverk beskriver ofte en situasjon der kultursektoren har manglede status i møtet med andre sektorområder. Kultursektoren har derfor vanskelig for å synliggjøre seg som en viktig samarbeidsaktør i en bred satsning om barn- og ungdoms oppvekstmiljø. Kultursektoren er en viktig samarbeidspartner i å nå felles politiske målsettinger, for eksempel når det kommer til forebygging mot utenforskap og folkehelse, kriminalitet, samt integrering og fattigdomsbekjempelse. Men en samlet innsats og satsning lokalt er utfordrende siden kommunal sektor i stor grad styres av sektortenkning og mangler et overordnet, helhetlig blikk.

Spenningsfelt 5: Samarbeid mellom kommunale tjenester for barn og unge
Sektoroverskridende samarbeid mellom de ulike sektorene i kommunen er utfordrende, det samme gjelder samarbeid mellom de ulike kommunale kulturtjenestene. De kommunene som har gode samarbeid mellom fritidsklubben, kulturskolen, biblioteket, UKM m.m., klarer å skape helhetlige kulturtilbud for barn og unge i kommunen. Med helhetlig tilbud menes et kulturtilbud der man både legger til rette for opplæring, utøving og talentutvikling. Men det kan være et hierarki mellom de forskjellige sektorene og tjenestetilbudet, og det kan være utfordrende å se og fokusere på at det er de samme barna og de samme ungdommene som man utvikler tilbud for og med, og at både fritidsklubben, kulturskolen, biblioteket og UKM har ulike roller og virker sammen.

Spenningsfelt 6: Samarbeid mellom kommunen og det frivillige kulturlivet
Kommunens rolle som tilrettelegger for kulturlivet i kommunen er godt etablert i de fleste kommuner i dag, og Norsk kulturforums nettverk er av den oppfatning at alle kommuner legger til rette for frivilligheten. Både tiltak og innsatsområder varierer mellom kommunene: noen gir driftstilskudd, andre tilbyr gratis kommunale lokaler etc., men rollen som tilrettelegger er godt etablert i kommunene. Som vi tidligere har påpekt er det frivillige kulturlivet avgjørende for at det i det hele tatt finnes et lokalt kulturtilbud for barn og unge i kommuner som har små ressurser til utvikling og drift av kulturtiltak. Likevel ser man et spenningsfelt mellom kommunens rolle som tilrettelegger og utvikler på dette feltet. Spørsmål som hvor involvert kommunen skal være som utvikler, og i hvilken grad man skal inkludere det frivillige kulturlivet inn i den kommunale helhetstenkningen, reiser seg. Dette kan henge sammen med at barn og unge er en tydelig definert oppgave for kommunen, som kommunen selv utvikler mange egne tjenester for. Det kan også handle om at de store midlene til det frivillige kulturlivet kanaliseres gjennom nasjonale aktører, noe som også medfører at kommunen svekkes i å skape en helhetlig frivillighetspolitikk. Det store spørsmålet vil være hvordan man kan skape gode synergier mellom de kommunale tjenestene og det frivillige kulturlivet. Hvordan kan man gjennom økt samarbeid og felles helhetstenkning bidra til et mangfoldig kunst- og kulturliv for den unge målgruppen?

Spenningsfelt 7: Et sterkt utviklingstrekk i barne- og ungdomskulturfeltet i dag er barn og unges rett til medvirkning. Ungdoms rett til medvirkning ble lovfestet gjennom den nye kommuneloven der det stadfestes at alle kommuner skal ha et ungdomsråd. Det er viktig for demokratiet og demokratiske prosesser at barn og unge høres i kommunale beslutningsprosesser som angår dem. Den økende bevisstheten om barn og ungdoms rett til medvirkning har også ført til en utvikling i arbeidet med barne- og ungdomskultur. Et av utviklingstrekkene er at flere av de kulturelle institusjonene beveger seg inn på fritidsklubbsegmentet, og skaper uformelle åpne møteplasser for barn og unge. Et eksempel her er folkebiblioteket som med grunnlag i den nye formålsparagrafen i folkebibliotekloven, hvor det står at folkebibliotekene skal være en «møteplass og arena for offentlig samtale og debatt», har i mye større grad blitt en sterkere kulturarrangør for barn og unge: Igjen ser man at en kulturaktør beveger seg over i fritidsklubbsegmentet. Spenningsfeltet som oppstår, vil være hvilken kompetanse som er nødvendig når kulturaktører i større grad samarbeider med og arrangerer åpne møteplasser for barn og ungdom. Organisasjonen Ungdom og fritid har lenge påpekt at det ikke finnes utdanning for ungdomsarbeid, til tross for at det behøves, en helt særskilt kompetanse som er knyttet til arbeid med ungdom og fritidspedagogikk. Videre må man se på hvilken kompetanse kommunen besitter når det gjelder medvirkningsprosesser, og hva vil unges stemme gjøre med det tradisjonelle kulturtilbudet? Er kommunen klar til å utvikle nye tjenestetilbud sammen med den unge målgruppen?

Norsk kulturforum har på bakgrunn av disse spenningsfeltene og den historiske gjennomgangen kommet med følgene innspill til det kommende meldingsarbeidet.

Vedlagt ligger en skisse til den historiske utviklingen av barne- og ungdomskulturfeltet frem til i dag som er sammenfattet ut ifra forskning og samtaler med vårt nettverk som er de kulturfaglige som utvikler og tilrettelegger for det lokale kulturlivet:

/share/mime/48/pdf.png En historisk skisse over utviklingen av barne- og ungdomskulturfeltet
(en-historisk-skisse-over-utviklingen-av-barne.pdf, 647kB)


    Norsk kulturforum - NOKU
    c/o Sentralen, Postboks 183, Sentrum, 0102 Oslo
    Besøksadresse: Øvre Slottsgate 3
    Telefon: (+47) 948 37 655, 

    E-post: post@noku.no


   © Norsk kulturforum 
    Alt innhold er beskyttet i henhold til lov om opphavsrett til åndsverk (Åndsverkloven).
    Innholdet kan ikke benyttes kommersielt uten samtykke fra Norsk kulturforum.


Utviklet av Imaker as